fredag 4. april 2008

Drikkegilde i aften!

Ærede lesere av denne ringe dagbok!

Nok et innlegg skal forfattes her oppe på kontoret i annen etasje i en av de mange villaer på Eiganes, som uten diskusjon er Stavangers beste strøk (og også tilholdssted for den pensjonerte universitetsherren Oldboy1944, når han da ikke er i villaen i Thailand). Siden det skal avholdes en skeiv messe i byen denne helgen, passer det seg i den anledning nu med et sitat fra bibelen. "Dårskapen er en ustadig quinde, lettsindig og vettløs er hun. Hun sitter ved inngangsdøren til sitt hus på en stol høyt oppe i byen". (Ordspråkene: 9. 13-14).

Frøkenen i Torfæusgaten har overlevd nok en arbeidsuke, og det har vært mange røffe tak i det siste fordi opp til flere av mine kolleger har vært sykemeldte eller har tatt ut egenmeldingsdager. I dag avsluttet jeg dialektlæren i klassen min med å repetere det vi har gått igjennom i det siste samt undervise et kvarters tid om de viktigste fonetiske forskjellene mellom øst- og vestlandet. I den andre norskklassen avsluttet jeg undervisningen om romantikken og ga elevene 9 sider å lese om realismen til neste uke. Nu gjelder det å holde tempoet oppe da det kun er drøye to måneder igjen av terminen. Hektisk til tross, naboen og jeg humret godt sammen med en kollega da vi fortalte at vi skal ut på livet sammen i aften. Jeg måtte naturligvis avslutte med å si at jeg kommer til å ta med paraplyen til byen i tilfelle en av disse virile voldteksforbryterene skulle falle for mitt ynde. Det er dog ikke alle mine kolleger man kan spøke med på denne måten, men nevnte frue har sansen for den gode spøk og nyter selv et glass vin i helgene, pliktene i skoleverket til tross.

I dag fikk jeg et hyggelig, hjemmelaget takkekort fra barnebarna mine i Oslo hvor de hadde håndskrevet en hilsen som takk for pengene jeg sendte for halvannen uke siden. Det må jeg ærlig innrømme rørte ved mitt forkalkede hjerte. Jeg telefonerte min søster efter middag og fortalte henne om at jeg nu endelig hadde fått et livstegn fra mine efterkommere i Oslo, noe hun naturligvis ble glad for å høre. Bente taler tidvis med min datter der borte, men ikke så meget ofte. Min gamle moster står også fremdeles til liv, til tross for at Alzheimers nu har ødelagt henne for godt, dog kan man leve ganske mange år med den lidelsen, har jeg hørt. Jeg kjente selv til en quinde her i byen som ble syk av lidelsen i 1989, 80 år gammel, men som levde 12-13 år på sykehjem efter diagnosen ble stilt og ble 93 år gammel. På den tiden overlevde hun sin egen datterdatter i 40-årene. Bente besøker vår moster fra tid til annen, senest på søndag, men det er ikke særlig meget fornuftig å få ut av en konversasjon med henne, sier Bente, selv om hun tidvis kan spørre efter min mor som om hun var helt oppegående igjen. Akk ja, med alderen kommer alltid sykdommene...

Forutenom den Alzheimersrammede og min 88-årige mor, som er eldst, har jeg også en moster på omkring 78 år, som er ved meget god helse. Også hun holder til i Oslo. Hvis en av de tre skulle vise seg å nærme seg min mormors alder (hun ble 101!), så må det være henne. Hun lider, så vidt meg bekjent, ikke av noen sykdommer. Jeg er med mine 60 år den eldste av oss i tredje generasjon efter mormor. Moster giftet seg også inn i en seiglivet slekt. Hennes egen svigermor (som døde samme uke som kong Olav V i 1991) ble 91 år. Dette med levealder og god helse varierer så alt for meget i vårt samfunn, synes jeg. Min skallede nabo, som blir 63 om ikke lenge, hadde en far som ble 84 og var sprek til det siste, men hans faster (som ble 80) var sengeliggende i innpå 5 år, noe som jeg ei ville ønskt for min verste fiende. Mange ganger undrer jeg på om det å skulle ble 100 år egentlig er noe å strebe efter, selv om det kunne vært morsomt å komme i avisen. Tenk så mange venner og slektninger man da mister. Elana Slough, som døde i Pennsylvania i 2003, opplevde å miste sitt eneste barn, en datter på 90, før hun selv ble hentet hjem av Jesus, 114 år gammel. Huff, for en skjebne, tenker jeg.

I aften blir det festligheter i regi av LLH nede ved kaien, som seg hør og bør den første fredagen i måneden. Jeg skal være med Hildegunn til et vorspiel rundt Kvernevik-traktene i aften, noe som for meg er en ny opplevelse. Naboen skal rusle bort til en kamerat og ta følge med han nedover i aften, og jeg forstår godt at han ikke orker å være med ut til et sted hvor hele 5 jenter under 28 har tilsagt sitt nærvær. For Hildegunn og meg, derimot, blir det spennende å se om noen av de vene jentene synes aldrende quinder kan være noe å bli kjent med. Den virile kommer til å ta med både flue, sluk og spinner i aften, om noen tar den... Selv skal jeg opptre dannet i håp om at andre dannede får lyst til å starte en konversasjon, som kanskje kan lede til et nytt vennskap. Dog skal man vel ikke håpe for meget. Stilig blir det i alle fall å se om man påtreffer kjentfolk i byen.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter