mandag 14. april 2008

Også har man passert 80 innlegg

God blåmandag, skolerte og andre!

Før jeg refererer fra feiringen av naboens 63-års dag på lørdag, må jeg informere om at nok en super-hundreåring har avgått ved døden. Cora Gentry fra Alabama i USA døde stille og fredelig fredag 11. april. I dag ville hun kunnet feire 111-års dagen. I stedet ble det begravelse for slekten på det som skulle vært en festens dag. Denne elendigheten føyer seg bare inn som den aller siste i en lang rekke med dypt tragiske hendelser, som i løpet av Coras 110 år og 362 dager lange liv vederfartes quinden. Allerede som nygift i 1917 rammet elendigheten henne: Ektemannen på 23 år døde mens Cora gikk høygravid. Senere samme år ble datteren Roselle født. Cora fikk således 91 år som enke, noe som meget mulig er verdensrekorden, og tydde seg i årevis til kirken og hardt arbeid for støtte. I 2000, da hun var 103 år gammel, rammet tragedien Cora igjen. Datteren Roselle Coker fikk et hjerteanfall mens hun satt bak rattet og kolliderte med en varebil. Cora satt i baksetet, men kom fra ulykken med hjernerystelse. Roselle døde momentant, 83 år gammel. Cora efterlater seg to barnebarn i 60-årene samt en rekke oldebarn, tippoldebarn og tipptippoldebarn.

Det ble en høyst vellykket feiring av min skallede nabos 63-års dag på lørdag. 16 av de 25 inviterte dukket opp og utgjorde følgende gjesteliste: Bursdagsbarnet selv, tre kolleger av oss, naboens søster fra Kristiansand med ektemann, frøken Hildegunn, frøken Jarlfrid, frøken Turid, frøken Anki, Helge og Einar - begge bekjente av naboen - et ektepar i gaten, som naboen kjenner godt, min gamle mor og meg selv. Vi startet rolig med å servere enkel fingermat med musserende vin (Martini Asti) til for å la gjestene bli noget kjent med hverandre gjennom den enkle og overfladiske samtale. Omkring klokken ni dro en kollega av oss frem trekkspillet og spilte noen reinlendere samt en masurka for å få opp stemningen blant de aldrende gjestene. Så var turen kommet for deklamasjon av egenskrevne dikt (samt et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson skrevet i anledning en fødselsdag på 1890-tallet) og jeg tok for meg 5-6 dikt, før jeg overlot ordet til min mor, som hadde skrevet en tale til ære for naboen. Mor talte i omkring 7-8 minutter før naboen overtok ordet og anmodet vertskapet om ikke å gjøre kalaset så alt for stivt med en mengde program. Dog takken han for de varme ord før han satte seg igjen.

Nu var tiden inne for annen del av kalaset, nemlig inntaket av det sterke til god musikk og den gode samtale. Jeg satte på en kassett med Cowboy-Laila og satte frem både vin og brennevin samt noget snacks og småkaker på bordet. Kaffe var det naturligvis også å få hele kvelden. Senere utpå kvelden spilte jeg også annen musikk, dessuten tok Svein et par låter på trekkspillet igjen før han måtte gå halv tolv. Mor benyttet også anledningen til å forlate kalaset omtrent på denne tiden, mens vi andre satt til klokken passerte midnatt før vi fikk bestilt drosje til de av oss som ikke hadde skyss hjem eller ville til byen. De som ikke reiste hjem nu, og altså ble med til byen, var naboen, Turid, Hildegunn, Jarlfrid, Anki, Helge, Einar og undertegnede. Før vi dro sørget jeg for at det ikke var brannfare i huset og informerte mor på kammerset.

Vi ble kjørt helt til Kirkegaten, heldigvis, og småløp inn i lokalene til Sting i det som må ha vært ukens kraftigste regnbyge. Der inne var det temmelig dødt, til tross for at klokken hadde passert halv ett, men fordelen ved halvtomme lokaler er i alle fall at man får seg de beste sitteplassene. Noget senere - la meg våge å anslå at klokken var et sted mellom kvart over ett og halv to - så begynte den ene efter den andre å innta lokalene og det kom en del halvkjente fjes også. Som vanlig er det homofile mannfolk i alderen 30 til 55 som dominerer klientellet, men jeg observerte i alle fall tre lesbiske quinder også. Hildegunn og Jarlfrid forlot oss for å prøve fiskelykken på Taket på et eller annet stadium av natten og kom aldri tilbake, men vi andre, med unntak av Helge, som forlot oss omkring kvart over to, ble sittende til klokken rundet tre og lokalene var så og si skrapt for godtfolk. Jeg konverserte med diverse folk, drakk vin og kaffe om hverandre (samt et glass øl som plutselig havnet på bordet vårt uten at noen visste hvem sitt det var) og nøt noen herlige timer på Sting. Det skjedde ingen hendelser av det sjeldne slaget denne gangen. Ingen kastet klærne, ingen havnet i håndgemeng og ingen inviterte oss på et efter-kalas av det røffere slaget, men gøy var det likevel. Det er alltids noen pene mennesker å observere fra avstand, denne gangen også bak disken. Skål for det!

Selv hadde jeg store planer om å fortsette kalaset i villaen, men efter å ha prøvd å finne oss en matbit på byen (dog uten å lykkes grunnet enorme køer) og sost rundt et kvarters tid kjente jeg at jeg begynte å bli såpass uggen i formen at jeg avlyste hele tøyset, ordnet en drosje og reiste hjemover med bare naboen ved siden av meg. Vi gikk hver til vårt da vi ankom utenfor villaen og jeg, i en rus av de sjeldne, som jeg ennu ikke forstår hva kom av, gikk rett til sengs. Søndagen ble et levende helvete med migrene til langt utpå eftermiddagen. Jeg prøvde å stå opp midt på dagen, drakk litt vann, tok en globoid og tok en halv skive med sild på, men måtte kapitulere og havnet i sengen igjen. Så fyllesyk var jeg at jeg ikke orket å stå opp igjen før klokken nærmet seg 17, dog fikk jeg likevel sove igjen ved midnatt. Merkelig dette altså, jeg drakk da ikke alkohol efter halv tre... Kanskje jeg burde kastet innpå ren sprit før jeg la meg, som jeg pleier, for sjelden har jeg vært sengeliggende så lenge som i går. Huttetu.

I dag holdt jeg meg hjemme fordi jeg hadde både migrene og giktsmerter før effekten av globoiden og dispril-tablettene satte inn efter 13.00. Dagens reduserte energikapasitet skyldes sikkert også helgens herjinger, men nu er jeg i alle fall frisk igjen og akter å komme meg på post i morgen.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter