torsdag 18. februar 2010

Kun et kort innlegg nu i dag

God aften!

Det snør utenfor vinduet mitt i aften, faktisk ganske meget, dog roer det seg vel før det blir riktig ille. Det var spådd snø i dag også, men ikke de helt store mengdene, tror jeg. Gradestokken viser omtrent 0. Det var dagens rapport fra været.

Tenk på følgende senario, kjære leser. De vandrer hen, 82 år gammel, i en meget respektabel alder, men begge foreldrene Deres lever og deltar i begravelsen. Nettopp det var situasjonen da James William Fullingim døde i 1962, 82 år gammel. Hans far og mor levet da fremdeles, 107 og 101 år gamle. Moren gikk til slutt bort i 1964, 103 år gammel, efter 85 års ekteskap. Faren, som het William Archibald Fullingim, døde i 1965, 110 år gammel. Den lærde quinde har hjulpet professor Robert Young med undersøkelsene rundt denne kompliserte saken for å få validert at disse menneskene faktisk ble så gamle som de ble, og det tyder på at det faktisk skjedde. Undertegnedes bidrag besto i å saumfare noe som kalles "Social Security Death Index" i USA, hvor alle døde fra omkring 1960 og utover står nevnt med årstall, navn og stat. I denne saken var staten Oklahoma. Jeg fant til slutt sønnen som død i 1962 i dette registeret og dermed kunne teorien om at det var sønnen som døde i 1965 (85 år gamnmel) legges død. Det var bare en av mange teorier som man måtte få falsifisert. Det er spennende dette med granskingen av super-hundreåringer. Man hever sin kaffekopp!

Det står forøvrig vel til med både min 90 år gamle mor og med meg selv i aften. Det gleder meg stort at bloggen stadig får en større leserskare, jmf. statistikken som viser bloggens besøkstall fra dag til dag. Man har ikke 500 treff hver dag slik enkelte ungdommer skryter av å ha på sin blogg, men man er fornøyd med de treffene man får. I dag har jeg så langt hatt 14 treff på min ringe blogg. Det er ikke verst. Kanskje man burde fått bloggen på trykk mellom to permer efterhvert?

Jeg avslutter dagens innlegg med et dikt av en av Norges sterkeste lyrikere gjennom tidene, nemlig Gunvor Hofmo. Diktet heter "Jeg har våket" og forteller om hennes store sorg i livet; den tapte kjærligheten.

"Jeg så min veninne, den eneste,
jeg så henne gå for å dø.
Og siden har trærne sørget,
og siden har Døden trukket min kropp og sjel og stemme
ut i fortvilelsens sjø!"

Vennlig hilsen Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter