onsdag 10. mars 2010

Irritasjon på lærerværelset

God onsdag!

I dag var to av mine kolleger fraværende grunnet sykdom og en 34 år gammel mannlig kollega av meg var meget arg over at han måtte ha ansvaret for to klasser hele eftermiddagen. Han mente at det ville være umulig å bedrive undervisning med såpass mange elever samlet under et tak på så kort varsel og at skolens ledelse nu må se til å få leie inn vikarer ved sykdom, slik man gjør mange andre steder. En av de fraværende i dag, en adjunkt med opprykk på nærmere 29 år, har vært syk tre enkeltdager de siste tre ukene og dette mente både 34-åringen og en kvinnelig kollega av oss i slutten av 40-års alderen var noget mistenkelig. Det ryktes nemlig at den unge herren har et heller utagerende festeliv og det er vel neppe noen hemmelighet at det skjer et og annet på byen en tirsdagsaften. I desember var han sykemeldt en hel uke, men ble observert på byen. Den arge nevnte også at han sist uke fikk en e-post søndagsaftenen fra en kvinnelige kollega på 27 år - hun forøvrig ansatt sist høst - om at hun måtte holde seg hjemme neste dag og at han ikke så denne e-posten før neste morgen og at det da ble problemer for han osv. Enkelte skal nu alltid klage og, da.

Som en quinde med et sosialliv preget av helgefyll og fanteri følte jeg meg faktisk noget trakket på av at den unge herren ble kritisert av noen få onde tunger, bare fordi han tar seg en sykedag i ny og ne. Enhver person, som ikke lever for sitt embete i skoleverket, må da forstå at det kan røyne på med de mange pliktene man har i dagens skole og at den slags kan føre til at man tidvis trenger en dag eller to å hvile ut på igjen, selv om det ikke nødvendigvis er helg. Jeg har jo selv hatt perioder i mitt liv hvor "mandagssyken" har vært ganske så påtrengende og skal jeg være helt ærlig så må det da være bedre at man holder sengen når man har dårlige nerver efter helgens inntak av hjemmebrent, enn at man tvinger seg selv til skolen hvor man neppe gjør en god jobb uansett og kanskje med det resultat at man må være hjemme tirsdagen? Jeg forsvarte 28-åringen meget tappert i lunsjen i dag og sa at det var dårlig gjort - intet mindre(!) - at man satt og baktalte en person, som for alt vi vet kan ha vært reelt syk i dag. Dessuten bør man heller feie for egen dør enn å tale stygt om de som ikke er tilstede.

Det kom forøvrig for en dag noget senere at 34-åringen seriøst vurderer å ta seg en sykedag i forbindelse med helgen nu fordi han mener at så lenge det er så mange andre som er syke i ny og ne burde også han kunne ta seg en "hviledag" en sjelden gang. Han sa i alle fall det til min skallde nabo, som naturligvis ikke frarådet han å gjøre det. For mitt vedkommende kunne de tatt seg en hviledag hele gjengen om de ville, men jeg skal i alle fall holde ut resten av uken og gulroten er det kommende kalaset i villaen førstkommende lørdag. Skål for det!

Min skallede nabo kom innom på kaffe sent i eftermiddag og sammen med min gamle mor ble vi sittende å filosofere over de mange unge dødsfallene i det skeive miljøet den siste tiden. Som nevnt i går gikk en homofil gutt omkring de 30 år bort på mandag og i januar døde (som også tidligere omtalt i min ringe blogg) en 28 år gammel homofil gutt her i byen. I tillegg døde en lesbisk quinde i 40-års alderen av hjerneslag i Sandnes i februar og selv om ingen av disse var i min nære krets får man jo et gufs over seg når man hører om det. Min skallede nabo påpekte også at Oldboy i sin dagbok nevnte et dødsfall i februar, som visstnok også gjaldt en ung homofil herremann. Jeg tror det er hardere å være homofil for de unge enn for oss i livets høst. Det stilles sikkert større krav til utseende og at man skal være den perfekte homofile gutten med slik og slik kropp, med de slags klær, og de mange og harde festene kan vel ta knekken på de fleste. Blant de lesbiske quindene født før 1970-tallet er det i alle fall ganske få igjen, som fremdeles har helsen i behold. Jeg tror presset man føler som homofil og lesbisk blir så alt for stort for mange at selvmord eller dop sees på som eneste løsning. Dette er virkelig trist å tenke på.

Selv drikker jeg hjemmebrent og røyker rød mikstur, men selv i en alder av 62 kan jeg fremdeles stelle både meg selv og min mor i tillegg til å skjøtte min 75%-stilling i skoleverket. Jeg kjenner riktignok på skrotten at det er et og annet som så smått har begynt å skrante, men jeg har nu engang planer om å leve ferdig livet mitt til hjertet stopper av seg selv, enten det skjer før jeg blir pensjonist eller efter min 100-års dag. At det var tøft å være lesbisk på 70-tallet kan jeg godt innrømme og jeg hadde mine krangler med mor og far, men jeg har alltid hatt det syn at motgang gir styrke, samme hvor ille ting har vært. Dagens unge homofile og lesbiske må også huske på at livet vil bli godt igjen selv om det er tungt akkurat nu. Et liv som enslig er heller ikke å forakte, selv om enkelte nok tror at har man ikke en å dele livet med så er man heller ikke verdt noe. Det er heldigvis feil og skål for det!

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter