torsdag 24. mars 2011

Kollega sa opp - til meget møye og stor oppstandelse

Godtfolk!

Jean Kennedy Smith (bildet til høyre) har passert 83 år og er den eneste gjenlevende i søskenflokken til tidligere president John F. Kennedy, som ble skutt og drept i 1963. Hun har godt blod i årene; moren (Rose Kennedy, som døde i 1995) ble 104 år gammel, mens mormoren ble 98.

Jean mottok tidligere i år utmerkelsen "2010 Presidential Medal of Freedom" og ga i den forbindelsen et intervju: http://www.youtube.com/watch?v=Ugu12JPevQk

Som man kan lese av overskriften til dagens innlegg ble det full rulle på lærerværelset tirsdag. I lenge tid har det ulmet under overflaten i kollegiet og særlig ille har forholdet vært mellom to av mine kolleger, en lektor i 50-års alderen og en adjunkt omkring de 40. I går kom det til nok en konfrontasjon, denne gangen inne på lærerværelset mens undertegnede og en 22-årig lærerstudine også var til stede. Den 55-årige quinden mente at den yngre kollegaen, også hun quindemenneske, hadde gått ut over sine fullmakter ved å innkalle til samtale med moren til en elev, som de begge har i sine klasser. Lektoren er klassestyrer for klassen hvor vedkommende 15-åring er elev og mente seg forbigått fordi det burde være hun som tok den slags avgjørelser. "Nu skal det her bli hekkan", sa så 55-åringen, før hun forsvant ut av rommet, mens vi tre andre så undrende på hverandre. Slikt et sirkus...

"Hekkan" ble det også, for hun kom tilbake bare et par minutters tid senere og hadde da med seg skolens rektor, som med myndig blikk sa til den yngste av de to at det ikke var lov å innkalle til samtale med foresatte uten å gå igjennom klassestyrer, men det viste seg til slutt at den eldste av mine kolleger faktisk hadde blitt spurt om det var greit bare noen dager tidligere, og selv om hun først nektet for dette (til tross for at den yngste hardnakket påsto at det hele var klarert), begynte hun så smått om senn å innrømme at hun nok hadde blitt spurt og trolig hadde sagt at det var greit, selv om hun var noget usikker på dette og ikke helt kunne huske detaljene. Jeg så tydelig at rektor ble oppgitt over denne oppførselen, som tyder på et ille tilfelle av pre-menstrualitet; han spurte sågar om hun mente at det var på sin plass å klage på kolleger når grunnlaget var såpass tynt. Efter noget om og men og bortforklaringer kom tårene hos min 55-årige kollega, men da forlot lærerstudinen og undertegnede lokalet og gikk inn på arbeidsrommet ved siden av, hvor vi talte noget om galskapen i naborommet. Jeg måtte berolige ungdommen med at det vanligvis er svært så fredelig i kollegiet og jeg sa til henne at hun ikke måtte bli skremt fra å bli lærer bare fordi to stykker kranglet.

I eftermiddag begynte ryktene å svirre og ved 13.30-tiden fikk jeg høre at min kollega hadde blitt sykemeldt i går og at hun i formiddag hadde levert inn sin avskjedssøknad. Jeg ble rett og slett sjokkert over å høre det, jeg hadde ikke engang registrert at hun ikke hadde møtt på post i går og i dag, dog kan man jo heller ikke få med seg alt. Å si opp jobben når man har vært ved skolen siden 1995 må vel sies å være vel drastisk bare på grunnlag av en krangel, men hun føler sikkert at hun har mistet såpass ansikt at hun ikke lenger kan møte sine kolleger med hevet hode, eller noe i den duren. Det er også mulig at rektor ga henne en muntlig reprimande og noen velmenende ord om folkeskikk. Dessuten tror jeg hun har slitt psykisk i lengre tid, for allerede i høst merket jeg at hun kunne glefse til folk for den minste ting, selv om hun aldri sa noe til meg om noe, men så er da også jeg såpass gammel at få tør yppe til strid. Jeg tipper i alle fall sykemeldingen vedvarer ut oppsigelsestiden. Det ble noget oppstandelse i eftermiddag og hun som hadde kranglet så heftig med henne på tirsdag ba om å få slippe å ta siste undervisningstimen sin i dag, rett og slett fordi hun ble kvalm av det som hadde skjedd. Det ble forøvrig jeg som steppet inn, noe jeg ikke hadde det minste problem med å gjøre. Jeg liker nemlig godt begge mine kolleger og stiller naturligvis opp når det røyner på.

Det er sannelig godt det blir helg i morgen eftermiddag. Dog har man ennu ikke lagt slagplan for helgen. Noen som har noen ideer? Både i aften og i går aften har mor og jeg slappet av i stuen, uten å ha gjort særlig meget. Fjernsynsapparatet er vår venn i nøden, det er forsåvidt også kryssordene og Gotha-kalenderen. Man har også lest litt i en biografi om den spanske kongefamilien denne uken. Den ble skrevet i 1993, kort tid efter at kongens far hadde vandret hen. Det skjer sjelden særlig meget spennende i villaen midt i uken. Det går i matlaging, kaffedrikking, fjernsynstitting, lesing, litt huslige sysler (som vasking og rydding), telefonering og avslapping. Også jobber jeg naturligvis med forberedelser til morgendagens undervisning eller retter et og annet, men det er slettes ikke hver aften man orker å drive med den slags.

Nu er det tid for å vende nesen i retning soverommet. Først en kortfattet værrapport fra Stavanger: skyet, duskregn og 5 varmegrader. (Det var spådd sol i dag, men den kom ei.)

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter