søndag 7. august 2011

Jenny Lindefjeld (106) og hennes livshistorie

Enkefru Jenny Severine Lindefjeld fra Kvinesdal i Vest-Agder (født 17/04-1905), her fotografert sammen med kommunens ordfører på sin 106-års dag, skrev ned historien om sitt lange liv da hun var 100 år gammel. Den lærde quinde har i dag gleden av å gjengi skriveriene fra 2005.

"Jeg heter Jenny Severine Lindefjeld og blei født 17. april 1905 på garden Nøkland i Eiken, i dagens Hægebostad kommune. Pikenavnet mitt var Nøkland, Severine er en oppkalling etter bestefar. I 1923 gifta jeg meg med Anders Lindefjeld og flytta til hans gard på Lindefjell i Kvinesdal. Vi bodde også ei tid i USA og fikk sju barn sammen. Anders døde i 1969.
Dette er min beretning.

Noe av det jeg husker best, skjedde da jeg var ti og et halvt år gammel. Eldstedbror min, Olaf Johan, var 18. Han hadde vært på snarefangst etter ryper inne på heia, blitt blaut og satt fra seg skoa til tørk i ei hytte i nærheten. Han skulle overnatte der. Så skjedde det at hytta tok fyr om natta og skoa blei skadd. Morgenen etter gikk han ned til en gard som heter Vatne for å få de reparert.

Da ærendet var gjort, trossa han advarslene og gikk på skøyter på isen over Lygnavatnet for å komme til gudstjeneste i Eiken. Isen var tynn og brast, Olaf Johan blei liggende i det kalde vannet og rope på hjelp. Ei ungjente som også skulle til kjerkes, hørte skrikene og lovet å hente folk med ei gang. Det var bare det at ho var så beskjeden at ho ikke våget gjøre anskrik inne i kjerka, men brukte lang tid på å se seg ut hvor tanta vår satt. Jenta visste nemlig hvem tanta var og torde snakke til ho.

Da folk endelig fikk henta tau og kommet til unnsetning, forsvant bror min under isen i samme øyeblikk repet blei kasta ut. En tilskuer var så hysterisk at han også gikk i vannet, men han blei trukket opp igjen. Olaf Johan drukna og det var 25. november 1915. En dramatisk og trist dag. Da foreldrene mine fikk en sønn til, ga de han samme navn.

Olaf Johan hadde bodd hos bestemor, et stykke unna garden vår. Da han døde, tok jeg hans plass for at ikke bestemor skulle være aleine. Jeg var jo bare ti og et halvt år gammel, men holdt ho med selskap og hjalp litt til med geitemelkinga og andre ting. Jeg fikk sjøl masse geitemelk å drikke, derfor er jeg blitt så gammel, he-he.

Jeg blei boende hos bestemor i åra som fulgte, men av og til var jeg hjemme hos mor og far. Hvis jeg sa «takk for maten» der, blei mamma lei seg. Det var som om jeg var en fremmed i huset, for de som bodde der, pleide ikke si det til hverandre.

Noen år seinere, mens jeg ennå bodde hos bestemor, skulle jeg på lørdagsfest på en gard i nærheten. Bestemor hadde lagd lefser til helga og virket å være sterk, men under festen kom far min og henta meg. Bestemor var død og det var vondt at jeg ikke hadde vært der. Men heldigvis døde ho ikke aleine allikevel, ei søster var tilstede. Og jeg flytta tilbake til vår egen gard.

Sjøl om festen jeg nevnte var et anna sted, kom ofte ungdommen sammen hos bestemor. «Et sted må de jo være,» sa ho og lot oss danse på lørdagskveldene. Det likte ikke far min. Det var ikke så mye dans i seg sjøl han hadde i mot, men det som gjerne fulgte med. Mange drakk.
Jeg var nummer tre i en søskenflokk på sju. I dag er vi bare to tilbake, men jeg fikk sjøl sju barn og har 18 barnebarn, 43 oldebarn og tre tippoldebarn.

Min egen barndom var god, det ville være galt å si noe anna. Om vinteren rant vi i bakkene på de store treskoene våre, «juda» kalte vi de. Ski eller kjelke hadde vi ikke.

Jeg likte å gå på skole, sjøl om det bare blei sjuårig folkeskole. Men vi gikk hver dag. Når læreren reiste fra skolestua på Nøkland, blei ofte vi unge igjen og herja omkring der inne. Vi fikk visst et litt dårlig rykte på oss av den grunn. Noen barn fra Haddelandsgarden pleide steike pinnesteik i ovnen; de festa salta og tørka sauekjøtt på en pinne og stakk det inn i varmen. Det lukta ille men smakte godt.

Hjemme på Nøkland hadde vi litt innmark, noe skau, fire-fem kyr og en hest. Det var små kår, men aldri mangel på mat. Slottånna var viktigst i gardsrytmen, det gjaldt å sikre dyra mat til vinteren. Alle måtte hjelpe til, både store og små. Mens onninga pågikk, kunne vi ligge inntil 13 stykker på jordgolvet i et eldhus inne på heia. Vi måtte jo sikre oss så mye som mulig av graset fra utmarka. Graset blei satt opp i stakker, så var det å kjøre de til gards om vinteren. Mars var beste måned for arbeidet, minnes jeg.

Om høsten kom ei bakstekone til gards. I åtte døgn holdt ho på med å lage potetlefser og flatbrød. Alt blei stabla på loftet og skulle vare over vinteren. Lefsene var av det harde slaget som vi bløyta før vi spiste. Under baksten blei det fyrt i ovnen i kjelleren. Da pleide vi ungene samle oss der nede i varmen. Potetene blei kokt med skallet på, vår jobb var å skrelle de etterpå.

Jeg husker at far kom hjem med kåpestoff ei gang. Han hadde gått på apostlenes hester heilt til Byremo i Audnedal for å kjøpe det. Så laga ei sydame i Eiken ei fin kåpe til meg. Far gikk forresten mye. Hver høst dreiv han krøtter langs veien ned til Kristiansand for salg. Det var to lange dagsetapper i hver retning, han pleide overnatte hos en bekjent som bodde omtrent halvveis.

Ei gang blei han overfalt på Hægeland på hjemveien. Det var et par karer som nok skjønte at han hadde penger på seg etter handel i byen. Men han bar på kjettingene han hadde brukt til å leie dyra med, de svingte han så hardt mot kjeltringene at de blei skadd og ga opp. Sjøl om det var han som var blitt angrepet og bare hadde forsvart seg, gikk far til lensmannen og meldte fra om hendelsen. Og lensmannen kunne ikke si noe på det han hadde gjort, nei.

Da jeg var 16-17 år gammel, var tida kommet for å reise hjemmefra og gå i tjeneste. Det syntes jeg var heilt som det skulle være. Far min kjørte meg over mot Kvinesdal med hest og kjerre. Halvveis framme blei vi møtt av Guttorm Lindefjeld. Han og broren Anders eide garden jeg skulle arbeide på, mot fri kost og losji og noen kroner i måneden.

Da jeg reiste hjemmefra, var jeg fast bestemt på at noe kjæresteforhold skulle det ikke bli, så i slåttonna satte jeg meg langt vekk fra brødrene når vi hadde hvilepauser. Men så gikk det sånn at vi liksom bare vokste sammen, Anders og jeg. Det endte opp med at vi gifta oss, og at søster mi Anna gifta seg med Guttorm.

Da Anders og jeg hadde forlova oss, skulle vi til Flekkefjord for å kjøpe ringer. Vi måtte gå over heia til Øksendal i Sirdal, der overnatta vi hos en fetter av Anders. Neste dag tok vi båten ut Sirdalsvatnet til Osen i Sira, og toget videre til Flekkefjord. Ringene fant vi hos gullsmed Persen.
Anders og Guttorm var to kjekke karer, sjøl om mannen min var 20 år eldre enn meg og bror hans 30 år eldre enn søster mi. Anders hadde forresten vært som floorlegger i Amerika. (Gulvlegger, et spesialisert tømmermannsarbeid, red.anm.)

Jeg gifta meg først av oss to søstere. Da var jeg 18. Og garden blei delt mellom brødrene, men familiene fortsatte å bo like ved hverandre og barna i de to husene vokste opp som doble søskenbarn. Det blei nesten som én stor søskenflokk.

Da vi hadde vært gift en stund, reiste mannen min over til Amerika igjen for å tjene penger som floorlegger. Tanken var at jeg skulle komme etter. Så tok det litt tid å skaffe det som trengtes av tillatelser, og Anders skrev at jeg like godt kunne bli værende på Lindefjell. Men etter langt og lenge kom tillatelsen, og da var jeg fast bestemt på å reise. Så det gjorde jeg.

Vi bodde i Washington Heights i New York, jeg var kokk for noen arbeidsfolk der og laga mange slags mat. Ei gang åt en åsdøl sju komper. «Ede du sju kompe e du ikkje havandes i kosten,» sa en kvindøl til meg da. Så sultne folk var for dyre å fø på.

Eldste sønnen min, Otto, var en liten villstyring allerede før vi reiste over til Amerika. «Nå må du ikke kaste bort Otto,» sa far min til meg før vi dro. Han var redd gutten skulle rote seg vekk der over. Det var bare så vidt, også.
Ei gang - han var vel ikke mer enn fire år - var han ute med trehjulssykkelen sin i Washington Heights da ei negerdame prøvde å lokke han med seg. Han skulle få bjelle til sykkelen bare han blei med, sa ho. Men det var mange nordmenn der vi bodde, de pleide hjelpe hverandre når det trengtes. En av de så hva som skjedde og fikk grepet inn.

Ei anna gang gikk lille Otto en lang vei til et gjestgiveri hvor det pleide å bo mange nordmenn. «Jeg vil være her, for mamma har reist til Brooklyn,» sa han til vertinna. Da greip min svoger Ivar inn og fikk ordna opp. Jeg var jo hjemme i leiligheten!

Fra kjøkkenet der overvar jeg forresten ei gang at Otto lekte med noen negerbarn. «Come this way, unger!» sa han til de, stolt som en hane fordi han snakka så godt engelsk. For det var jo ikke alltid like enkelt, det språket.

Ei gang han hadde lurt seg av garde til subwayen for å reise inn til Brooklyn aleine, blei han spurt av ei dame om «where are you going?» «Heim til mamma,» svarte han da. Nei, jeg skulle hatt band på den gutten!

Språket kunne nå være vanskelig for noen hver, ikke bare de små. Da jeg skulle føde Oskar i Washington Heights i 1928, kunne jeg så lite engelsk at jeg ikke ville ligge på sjukehuset. Derfor kom legen heim til meg, og han tok like godt med seg bror sin, som også var lege. Mi eiga søster skulle hjelpe til i tillegg, men ho besvimte og måtte få kalt vann på panna, så det var ikke mye hjelp der, nei.
Ellers var det en grei måte å lære seg engelsk på for mange å være hushjelp. Det var bare om å gjøre at ungene en skulle passe, ikke måtte være for små til å kunne snakke, og ikke så store at de ikke ville snakke!

Like nærheten av der vi bodde i Washington Heights var det en park som hette Amsterdam Park. Der likte vi å gå tur når vi hadde tid, mest om søndagene.

Da vi hadde vært i Amerika i noen år, blei det depresjon og dårlig med arbeid. Derfor reiste vi heim igjen til Lindefjell. Garden hadde bror til mannen min sett etter mens vi var vekke. Men den andre sønnen vår blei altså født i Amerika og yngste datter bor der ennå.

Ei gang jeg var aleine på garden mens mannen min var i Amerika, hadde jeg leid inn en slåttekar til å hjelpe med høyonna. Mens vi holdt på med arbeidet, kom plutselig ei kraftig regnskur. Like ved lå ei lita badstuhytte, der ville slåttekaren inn for å søke ly. Men før han gikk inn, sa han til meg at «du får dra heim, du.» Han ville ikke at det skulle oppstå noen gale rykter på bygda.

Ei anna gang skulle en annen slåttekar hjelpe til. Arbeidet var jo sånn at store, sammenbundne høybører skulle løftes opp på ryggen for å bæres av garde, men de var så tunge at mest ingen kunne få de opp ved egen hjelp. Så jeg hjalp til med løftinga, men ei gang blei det visst litt for mye av det gode, for mannen tippa framover så lang han var og blei skikkelig sinna!

Krigen gikk tålig godt på Lindefjell. Men jeg husker ei gang jeg stokk kraftig; plutselig stod to tyskere i kjellerdøra mens jeg holdt på med å separere melk. De var visst på leiting etter noen. Ei anna gang slo en heil sykkeltropp leir like ved garden. De prata med barna og ga de søtsaker.

I det hele tatt var de snille med ungene våre, tyskerne. Ofte fikk de skyss til skolen, som lå fire-fem kilometer unna. Vanligvis måtte de jo gå fram og tilbake, og det var langt for de små.

Ei stund kjørte mannen min for tyskerne med hest og kjerre opp ved gruvene i Knaben, lengre nord i Kvinesdal. Han var ikke tyskervennlig, men blei utkommandert og hadde ikke noe valg. Og pengene kom godt med.

Forresten er det galt å være sinna på alle tyskere i dag. De var soldater som blei sendt i krigen, mange av de var gode mennesker. Problemet var Hitler. Men vi syntes synd på de russiske fangene som holdt til oppe på Knaben. De hadde det ikke godt, sjøl om vi aldri så at de blei direkte mishandla, og sjøl om de fikk lov til å gå nokså fritt rundt i bygda. Jeg husker at de hadde grønne fangedrakter og grønne luer, noen ganger kom de til gardene for å selge treskjærerarbeid. De var flinke med hendene, russerne. Det var gjerne forskjellige fuglefigurer de tilbød, i bytte fikk de mat. I det hele tatt var folk snille med russerne.

I 1943 blei Knaben bomba av de allierte, molybdenmetallet fra gruvene der oppe blei visst brukt til krigsformål. En del av bombene blei liggende på bakken uten å eksploderer, da brukte tyskerne russiske krigsfanger til å desarmerer de. Mange liv gikk tapt i den tida.

Ei gang var en tysk kolonne på vei opp til Knaben. Det blei et uhell med en av de første bilene, bakre del av kolonnen blei stående ubevokta. Ungene våre oppdaga at en lastebil var stabla heilt full av grovbrød som var harde og sure. Det så ut akkurat som et lass med ved. Da henta de karjolen og fylte opp ei heil kasse med brød. Jeg blei redd da de kom hjem med det, vi gjemte alt sammen lengst inne i noen skap. Forresten var det ikke noe godt, det brødet.

Ellers gikk jo årene med sin vante rytme på garden, om det var krig eller ikke. Graset skulle slåes med ljå, eller med hest og slåmaskin. Anders var nøye med at alt kom med, både fordi det trengtes til dyra om vinteren, og fordi det ikke så pent ut om grasstrå stakk opp fra jordene etter slåtten. Så han pleide gå bak slåmaskinen med en ljå og ta med seg alt som stod igjen.

Om høsten plukka ungene rips og blåbær som de solgte på Knaben. Minstemann plukka så mye blåbær et år at han tjente penger til sykkel. Sjøl har jeg alltid vært glad i å plukke og spise molter. Jeg fant tidlig fram til ei spesielt god moltemyr heime i Nøklandsheia, på stølen som kalles Kisvatn, der jeg vanka som liten. Sist gang jeg var der, var sammen med søster mi, Maren, i 1983. Da var jeg 77 og ho 74 og jeg plukka ti kilo. Det er en stor stein der som kalles Sugga, rundt den er det mye molter. Fjeddebolega er et anna, godt moltested jeg vet om.

Sjøl om det var mye hardt arbeid med å være gardskone på Lindefjell og oppdra sju unger, tok vi oss tid til å hygge oss av og til. Jeg minnes vinteren 1942, da en av brødrene mine skulle gifte seg på Bryggeså i Eiken. Mannen min laga ei kasse som han satte bakpå sleden. Den skulle alle barna sitte oppi. Over Haddelandsheia var det så mye snø at hesten nesten ikke kom fram. Anders gikk ved siden av på truger og sleit fælt, han også. Ei av niesene mine hadde på seg nylonstrømper. Det var så kaldt at de frøs fast til leggen. Men i bryllup skulle vi, så vi sleit oss fram. Etterpå har jeg tenkt at det i grunnen var modig gjort av mannen min å legge ut på den turen.

Det var vanlig med kikkere når det var bryllup eller andre fester på bygda. «Kikkere» var navnet vi brukte på ungdom som hadde fått vite om festen, og som dukka opp uten å være invitert. Det skulle liksom være sånn i den tida, om det skulle være en fest en kunne være bekjent av. Vi hadde kikkere under bryllupet på Bryggeså også. Men ei gang, det var da datter vår Agnes hadde bryllupsfest hjemme på Lindefjell, blei det for mye av det gode. Mange av kikkerne var fulle, de trengte seg inn i huset og stjal av maten før gjestene hadde satt seg til bords. Plagsomme var de. En av de la seg like godt til å sove oppe på et av rommene, og han var så full at han skeit ut heile senga. Det er heldigvis slutt på kikkere i dag, har jeg forstått.

Dette er barna våre:

Otto blei født i 1924. Han fikk realskolen og befalsskole og var sersjant i Tysklandsbrigaden etter krigen. Otto var flere år i Amerika og gifta seg der over før han kom hjem igjen og overtok garden på Lindefjell. Han er død nå.

Oskar blei født i Amerika i 1928. Han blei jo med oss heim da han var liten, men også han reist tilbake over dammen seinere i livet. Han gifta seg der før han kom tilbake på nytt. Oskar jobba som anleggsarbeider. Han er også død nå.

Konstanse, som blei født i 1931, tok seg først jobb på en ullvarefabrikk ved Stavanger før ho dro til Flekkefjord og arbeide ved Bondeheimen. Seinere begynte ho på ullvarefabrikken på Sjøllingstad, der ho traff mannen sin. Konstanse blei boende i Mandal, sjøl om ho er i Brasil akkurat nå.

Agnes kom til verden i 1932. Ho jobba ei stund som hushjelp på Knaben og gifta seg i Kvinesdal, der ho bor nå.

Martine, som blei født i 1934, har hatt arbeid som hushjelp og på en restaurant i USA, hvor ho bodde lenge. Ho gifta seg der over, ho også, med en åsdøl. Sammen kom de tilbake i 1961 med tre barn. Martine har mista mannen sin, men har fortsatt å bo i Åseral.

I 1936 var det Arthurs tur til å melde sin ankomst. Han blei anleggsarbeider i Norge og floorlegger i Amerika. Han gifta seg der over med ei jente fra Kvinesdal, de kom hjem til Kvinesdal etter noen år.

Yngste datter, Maria, blei født i 1940. Ho jobba ei stund i butikk på Knaben før ho også dro over til Amerika. Der bor ho ennå, ho er enke etter en amerikaner.

Da minstejenta kom til verden det året krigen begynte, fikk vi besøk av en kar fra Stavanger som solgte Singer symaskiner. Han og kona hadde aldri fått barn sjøl, og det syntes han var leit. Så han tilbød meg en Singer for babyen og lova at ho skulle få det godt i livet, bare ho fikk være med han. Men jeg sa som sant var: Vi har ingen å være av med.

Med sju barn blei det jo noen episoder opp gjennom årene. Noe av det verste jeg husker skjedde med Oskar da han var ni år gammel. Han og noen andre unger dreiv og trilla et svært, tungt hjulpar på låvebrua hjemme på Lindefjell. De tenkte visst at de skulle ha det inn på låven.

Så skjedde det at en av de andre guttungene stengte låvedøra slik at hjulet smalt i døra og blei slått bakover. Oskar blei truffet og trukket med hjulet utfor låvebrua. Da jeg kom til, lå han nede på gardsplassen med et bein nesten skåret av. Det hang bare i noen sener.

Vi fikk han til sjukehuset i full fart, og de klarte å redde beinet, men dessverre vokste det galt sammen igjen. Det måtte først brytes opp på nytt, deretter strekkes hardt og ofte for ikke å stivne. Søster mi, Anna, var liksom doktoren i familien og pleide hjelpe til med strekkinga. Men det var så vondt for stakkars lille Oskar at han aldri tålte se ho siden. Og jeg gikk alltid i fjøset når Oskar skulle få beinet strekt. Jeg orket ikke være der da.

Ei anna gang, da jeg hadde kinna smør og satt butten på trappa til kjøling, klarte den minste gutten, Arthur, å dette sånn oppå det skarpe lokket at han skar seg kraftig i armen. Da bar det av garde til tante Anne i nabohuset på nytt. Ho brukte jod på såret, men mens ho holdt på med bandasjeringa, så lille Maria sitt snitt til å ta en god sup av jodflaska! Ho blei heilt blå i ansiktet, men vi fikk i ho noe sur fløte så ho fikk kasta opp. Det gikk bra, det også.

Jeg husker også at da Agnes var liten, blei ho lurt av noen andre unger til å knabbe epler om høsten. Ho tok visst bare de som lå på bakken, men det var jo forbudt, det også. Jeg fikk se hva som skjedde og ropte «Agnes - ser du reven?» Stakkaren blei vettskremt, slapp alt ho hadde samla sammen av epler og satte av sted. Heilt til ho var 14 år gammel, var ho redd for reven. Det var mest så jeg hadde dårlig samvittighet.

En annen episode jeg kommer i hu, var da Otto skulle stå til konfirmasjon i Kvinesdal. Han hadde jobba hardt med allslags gards- og skogsarbeid i lang tid, i tillegg hadde han vært oppe grytidlig den søndagen det var overhøring i kjerka. Så gikk det ikke bedre enn at han besvimte der framme ved alteret, midt under overhøringa. Han måtte bæres ut og over til nabogarden for å hvile ut litt. Datter mi Martine fortalte med etterpå at ho trodde det var presten som hadde slått til Otto!

Nå bor jeg hos Agnes i Kvinesdal Jeg var en kort stund på Fedaheimen og hadde det bra der, men det blei altså til at jeg heller bor hos døtrene mine. Jeg var forresten hjemmehjelp for mi eiga søster til jeg var 80 og ho 83. Før jeg kom til Agnes denne gangen, bodde jeg ei tid hos Martine i Kyrkjebygd i Åseral. Det blir kanskje et litt rotløst liv, men jeg vet å innrette meg og er glad for å være sammen med familien. Konstanse bor egentlig i Mandal, men har flytta til Brasil for å hjelpe si eiga datter som har fått jobb der og har en liten gutt. Fra min egen søskenflokk har jeg bare en bror i live, han bor i Porsgrunn.

At jeg ble født akkurat det året unionen med Sverige blei oppløst, har jeg i grunnen aldri tenkt noe særlig på. For oss var det viktigere med 1905 at mannen min reiste over til Amerika første gang det året. Han var jo 20 år eldre enn meg, som sagt. Ellers tror jeg det er bedre på landet enn i byene. Da jeg var ung, bodde de fleste på landet. Nå er det annerledes.

Når jeg bor hos Martine, har vi andakt sammen hver morgen. Bibelen har jeg alltid lest og barna er oppdratt i den kristne tro. Men de som har hatt lyst, har fått danse som jeg sjøl gjorde i ungdommen.

To ting vil jeg si til de som kommer etter meg: Arbeid knekker ingen, og lengst kommer en med ærlighet.

Dette var min beretning."

(Fortalt til Rune Øidne Reinertsen.)

Ps: Kun 7 personer i Norge er i dag eldre enn Jenny Severine Lindefjeld. Hennes to eldste sønner døde henholdsvis i 1997 og 2001, begge 73 år gamle. I følge en rapport fra 106-års dagen har også et tredje barn gått bort relativt nylig, mens 4 av de 7 barna fremdeles lever og steller seg selv.

Vennlig hilsen Toril

2 kommentarer:

merete sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
merete sa...

Har du en oppskrift på potetlefser, store harde lefser som må bløytes med vann rett før de skal spises. Men som kan ligge lagret i ukesvis hvis de ikke er bløytet opp?
Merete, fra Kristiansand/Kvinesdal

Site Meter