torsdag 4. august 2011

Varmt sommevær med en og annen regndråpe

Godtfolk!

Nu er det torsdag og man skriver 4. august i det herrens år 2011 efter Kristi fødsel. (Se fotnote nummer en.) I formiddag var den lærde quinde i Stavanger sentrum i anledning at kommunens eneste Utøya-offer ble bisatt ved Stavanger domkirke. I likhet med godt over 200 andre tilhørere fulgte jeg seremonien via høytalere på domkirkeplassen. I tillegg var domkirken fullsett med nærmere 700 sørgende. Særlig rørende var det å høre tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland holde minnetale over avdøde. Fru Brundtland var regjeringens representant i bisettelsen, selv om det er mange år siden hun selv satt i regjering nu, men en bedre representant kunne neppe representert de styrende. 72-åringen, viss mor og mormor ble henholdvis 87 og 86 år gamle, var selv på Utøya bare timer før tragedien inntraff. Det var Odd Kristian Reme og Karen Margrethe Mestad som forrettet i domkirken.

Den lærde quinde var blant de heldige som fikk håndhilse på Gro Harlem Brundtland, kort tid efter at kisten ble kjørt bort for begravelse på Hundvåg. Man kondolerte kort og konsist, før man trakk seg ydmykt tilbake i folkemengden for å slippe til andre sørgende og nysgjerrige. Det var heller ikke et ubetydelig antall turister som nysgjerrig sto og tittet på det som foregikk ved domkirken. Det var nok ikke alle som visste eksakt hva som foregikk, men de som sto der i det kisten ble båret ut forsto vel det meste, selv om de ikke visste hvem den avdøde var. Man så en rekke kjente fjes utenfor domkirken i minuttene efter at bisettelsen var ferdig. Kan nevne blant annet leder i Stavanger SU, Eirik Faret Sakariassen, SV-politiker Marcela Molina, leder i Rogaland AUF, Andreas Bjelland Eriksen, ordfører Leif Johan Sevland med hustru, Ap-politiker Cecilie Bjelland, rektor Ingelin Andersson og biskop Erling Pettersen. (Se fotnote nummer to for Gro Harlem Brundtlands minnetale.)

Jeg tok meg en avslappende spasertur rundt i sentrum før jeg gikk oppover til Eiganes igjen. Mens jeg gikk og spaserte filosoferte jeg over det faktum av at jeg ikke så et eneste kjent fjes i byen (i betydningen venner/bekjentskaper), selv om jeg ser på meg selv som en quinde med en bekjentskapskrets av en viss størrelse og betydning. Hvorvidt det betyr at folk jeg kjenner gir en lang blanke i begravelser og landesorg og heller sover bort formiddagen, eller at de ikke kunne slippe unna arbeid og andre mer eller mindre selvpålagte plikter, vites ikke. Jeg støttet torgselgerne i dag også, ved å kjøpe 8 poteter, en kurv med blåbær samt en blomst til 30 kroner. Man registrerte at det også i dag lå et cruiseskip til kais, denne gangen på Skagen-siden, som jo er den beste siden. Den andre siden preges jo av "horestrøket" og alt for mange bråkete utesteder.

Da jeg kom hjem igjen ga jeg mor fullt referat fra bisettelsen og fortalte at jeg for annen gang i min tid hadde håndhilst på Gro Harlem Brundtland. Sist gang var en eller annen gang på begynnelsen eller midten av 1990-tallet. Jeg tror min gamle mor ble noget stolt av sin datter, som ikke bare omgås nederlandske prinsesser og lektorer i fleng, men som også håndhilser på en av verdens største lederskikkelser gjennom historien, i alle fall på quinde-siden. Jeg laget tomatsuppe med makaroni og stekte rømmevafler til i dag. Vi spiste rett over klokken 16. Mor mistet gebisset opp i suppetallerkenen sin intet mindre enn to ganger mens vi satt ved kjøkkenbordet og spiste; ikke akkurat et apetittelig syn. Andre gangen slo jeg, uklokt nok, neven i bordet og lurte på om hun ikke hadde styr på tennene sine. Jeg burde ikke blitt arg på grunn av en bagatell, men noe av det verste jeg vet er nemlig gebiss med matrester på. Fysj og fy! Da skifter jeg heller bind på et quindemenneske, rett og slett. Amen for det.

I eftermiddag telefonerte Turid fra Sandnes og informerte om at hun føler seg frisk nok til å komme på "Den store sommerfesten anno 2011" i morgen. I går aften fikk jeg også bekreftelse på at Nina og en venninne kommer, så med naboen og hans kamerat Frits blir vi da minst 8 stykker. Turid hadde meget heftig sladder å by på, som jeg ikke klarer å dy meg fra å skrive om her i min ringe blogg. I lenge tid har to "klaner" ligget i konflikt med hverandre i byens lesbemiljø. (Jeg har ikke tall på hvor mange "klaner", "klikker" og vennegjenger det finnes innen byens lesbemiljø, men nevnte to kjenner man godt til.) Den ene gjengen, som kretser rundt Hildegunns fiende nummer en og stort sett består av 5-6 lesbiske quinder i alderen 35 til nærmere 50, har i lengre tid baktalt og laget kvalme for "Sandneslesbene", som består av tre røffe lesber (Bente, Aina og Elisabeth) og en transe (Bitten), hvorav alle bor eller kommer fra Sandnes. Sistnevnte 4 lesber er av typen som gir en lang blanke i utseende og som mer enn gjerne inntar øl til de må bæres i seng. Man liker godt alle 4 og har mer enn en gang hatt Bitten på besøk i villaen. Alle 4 har vært i slåsskamp på enten Sting, De røde sjøhus eller HoT Open Mind. På lørdag var det visstnok en del munnhuggeri mellom de to gjengene på HoT Open Mind; en av quindene ble sågar bedt om å forlate lokalet. Natt til søndag kom det til håndgemeng mellom motpolene og Turid mener å vite at det var Hildegunns fiende nummer en som sammen med en venninne startet det hele, rett og slett ved å stumpe en sigarett på skinnjakken til Elisabeth. Det skjedde nok meget man ikke kjenner detaljene rundt, men det endte i alle fall med at Aina slo til venninnen til Hildegunns fiende såpass hardt at både onkel politi og legevakten kom inn i bildet. Himmel og hav til galskap!

Jeg har opplevd illsinte lesber mang en gang og har sikkert sett at en eller annen lesbe har brukt knyttneven minst 10 ganger i min tid, men dette tar kaken. Disse tullete lesbene har holdt det gående i over 10 år nu og fremdeles skal det være uvennskap? Det eneste de er sure på hverandre for (i bunn og grunn) er at den og den har ligget med den og den for ørten år siden også vips så skal man slåss og baktale hverandre i årevis... Jeg forstår godt at Hildegunn hater dette quindemennesket mer enn meget, siden det aldri skal gå an å være hyggelig med folk. Heldigvis spilte Hildegunn ingen rolle i helgens hendelser, ei heller har hun meget kontakt med de to gjengene. Hun er nemlig en solig del av den lærde quindes vennegjeng, og jeg aner ikke om byens lesber har et kallenavn på oss eller ei, men jeg har aldri hørt noe om det. Ei heller er jeg så naiv at jeg tror vi over 40 spiller en avgjørende rolle i miljøet lenger, til det har det kommet til alt for mange yngre lesber og bi-jenter de siste årene. Jeg registrerer gang efter gang at jeg max kan navnet på en av 5 ungjenter som herjer på f.eks. HoT Open Mind.

Nu skal jeg ta meg en kopp med oppspritet kaffe samt en rød mikstur ute på altanen. Jeg tror muligens det drypper så vidt ute nu, men i såfall får jeg gjemme meg under markisen. Skål!

Ydmykt,
Toril

Fotnote nummer en:
I dag ville den britiske Dronningmoren kunnet feire sin 111-års dag, om hun hadde levd. Hun døde dog 30. mars 2002, 101 1/2 år gammel.

Fotnote nummer to:
Gro Harlem Brundtlands minnetale

"Kjære Mariannes familie og nære venner. Kjære alle sammen. I dag er vi sammen i sorg. Umistelige, unge Marianne fikk sitt liv så brått og brutalt revet vekk fredag 22. juli. Den dagen vil for alltid bli stående som en av de mørkeste dagene i Norges historie. En dag som var fylt med så mye glede og entusiasme ble så brått snudd om til en tragedie som skal være med oss så lenge vi lever. Så uhyggelig, så uvirkelig, så meningsløst.

Jeg var på besøk hos ungdommene på Utøya denne dagen, i timene før tragedien skulle inntreffe. Forsamlingssalen var full, det var ikke plass til alle å sitte på gulvene. Jeg husker de hundrevis av unge, glade og optimistiske ungdommene fra denne fredagen. Jeg ser hele tiden for meg de unge ansiktene. Begeistringen deres, ordene deres, engasjementet og de vanskelige spørsmålene. De gikk rett til kjernen, slik ungdom alltid gjør. 16 år gamle Marianne var der blant de unge da jeg talte på Utøya. I dag vet jeg at jeg så henne. Mariannes far har fotalt at Marianne snakket om møtet mellom meg og de unge i den siste samtalen han hadde med henne på telefon. Jeg vet at Marianne delte de verdiene som AUF og Utøya står for: glede, frihet og engasjement. Hun utstrålte godhet og omtanke. Hun kjempet for rettferdighet og stilte alltid opp for å hjelpe andre. Utøya var et paradis for ungdom.

Plutselig ble det angrepet av ondskap. Som medmenneske, men også som mor og bestemor, opplever jeg meningsløsheten, fortvilelsen sinnet og sorgen. Tapet av et ungt menneskeliv vil aldri gi mening. Det har jeg selv og mine også smertelig erfart. Men jeg har også følt det sterke samholdet i dette landet. Tiden som kommer blir tung, men det er en tid vi må møte i omsorg og fellesskap. Nå er det viktigere enn noen gang at vi står sammen. Vi skal styrke samholdet, vi skal stå sammen mot de kreftene som truer demokratiet vårt. Sammen i sorgen over dem vi har mistet. Sammen i håpet om at den hjertevarmende godheten som har farget landet fra Lindesnes til Nordkapp, på tvers av politiske skillelinjer, på tvers av generasjoner gir oss et Norge der vi står sterkere sammen som folk og som medmennesker .

Etter tragedien har hele landet samlet seg om de verdiene Marianne stod for. Hundretusener har fylt gatene med roser og lys, med klemmer og varmende ord. Men det er og blir så urettferdig. Så uendelig trist at Mariannes liv og drømmer så brutalt ble frarøvet henne. Så i dag går våre tanker til dere, til Mariannes familie som opplever en tragedie de andre knapt kan fatte. Marianne trodde på en bedre verden, og rettferdighet solidaritet og likeverd. Som samfunn må vi ta med oss de verdiene, som Marianne og mange av hennes venner på Utøya kjempet for. Det forplikter oss alle. Vi må jobbe videre for de verdiene som Marianne stod for.

Vi lyser fred over Marianne Sandviks minne."

Ingen kommentarer:

Site Meter