mandag 19. september 2011

Sløv lørdagsaften, noget mer innholdsrik søndag

God mandag!

Lørdag aften forløp stille og rolig, uten verken besøk eller telefoner. Jeg koste meg stort i mitt eget selskap. Jeg leste i en bok, tok meg god tid til å saumfare avisene, både de fra fredag og de fra lørdag, og jeg så på fjernsynet. Ved 22.30-tiden satte jeg på et opptak av en dokumentar om Dronningmoren, som gikk på fjernsynet for noen år siden. (Trolig ble den laget i anledning hennes død i 2002.) Jeg stappet i meg alt for meget søtt og godt denne aftenen, sikkert fordi jeg satt helt alene, og da er det jo meget selskap i det man kan stappe i trynet. Jeg spiste rundstykker med smøreost og syltetøy, jeg kastet innpå en hel plate med kokesjokolade, kakestykker og svart kaffe gikk også ned til den store gullmedalje. Akk, det er ikke rart at man er noget fyldig...

Midt på dagen søndag telefonerte Tove Johs-Castell og lurte på om jeg ville være med å spasere en tur i Sørmarka. Jeg takket ja på stående fot og ble hentet en drøy halvtimes tid senere. Vi parkerte ved siden av Oljedirektoratet og spaserte så inn i skogen i retning sør/øst. (Riktignok mistet man noget retningssansen midt inne i skogen, men pytt sann...) Det småregnet litt innimellom, men det gjorde ingen verdens ting. Ingen av oss hadde med regnjakke, men jeg var i alle fall såpass lur at jeg tok på meg et skaut, som kom godt med da regndråpene kom. Tove hadde tatt med en termos med kakao samt to kopper, noe hun ikke fortalte meg før hun plutselig dro de opp av vesken da vi satt og hvilte på en benk. Det var en hyggelig overraskelse. Vi satt på en benk på en høyde inne i skogen, som i følge Tove heter Hinnaberget. Jeg trodde kanskje vi hadde forvillet oss oppå Auglendshøyden, men det er jo ikke så lett å holde styr på hvor man er når alt man ser er granskog.

Efter en god samtale og en god kopp med kakao spaserte vi videre. Tove ville vise meg et hus som hennes avdøde onkel i sin tid satte opp, og det lå helt øverst på Mariero. Det var også der vi snudde, men vi gikk en annen vei tilbake igjennom skogen enn den vi kom. Tross det noget utrygge været var det mange sprekinger ute på tur i går, både joggere, hundeeiere, hesteeiere og familier. Jeg prøvde å nikke smilende til alle vi møtte, med unntak av ungjenten som red forbi på en hest. Jeg har nemlig alt annet enn sansen for hester. På en åpen plass midt inne i skogen satt det en gjeng og grillet pølser og levde det ville skogslivet, akk, det så virkelig hyggelig ut. At det neppe er lov å grille i en skog tror jeg de ga en lang blanke i. På en annen åpen plass lå det haugevis med oppstablet ved, sikkert ved for 25.000 kroner. Jeg tror sannelig min hatt jeg skal få med naboen dit når han kommer seg på føttene igjen. Det er vel neppe noen som merker om det forsvinner en favn eller to fra slikt et enormt lager, ei heller var det gjerdet inn på noen som helst måte...

Da vi kom bort til bilen igjen tittet jeg på klokken og kunne konstatere at vi hadde vært ute på tur i en time og 20 minutter. Det gjorde skikkelig godt for en giktbrudden skrott. Tove er jo sprek som en ungjente, men jeg holdt da tritt med henne jeg også. På hjemveien spurte jeg om jeg skulle lage middag til oss, men hun hadde allerede andre middagsplaner, således ble det til at jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet og spiste tomatsuppe og rundstykker til middag ved 15.30-tiden, helt alene. Efter middagen og oppvasken lånte jeg naboens Saab og kjørte meg en tur for å besøke mor på sykehjemmet. Mor satt oppe i fellesstuen og myste ut i rommet da jeg ankom. Da hun så meg slo hun knyttneven i bordet i ren begeistring, i alle fall ønsker jeg å tro det skyldtes begeistring. Jeg satte meg ned på en stol ved siden av sofaen og prøvde så godt det lar seg gjøre på slikt et sted å føre en normal samtale med henne. En hjelpepleier kom efterhvert bort med kaffe og noen tørre kakestykker.

Jeg fortalte mor at hun skal få lov til å komme hjem igjen på onsdag og da strålte hun opp som bare det. Det er sikkert og visst at folk visner hen på slike steder, altså. På en annen stol i rommet satt en hjelpeløs quinde og stirret med tomt blikk ut i rommet. En 90 år gammel herremann satt også i nærheten og i følge mor er han en av få det går an å tale med på denne avdelingen, men han lider av hjerteproblemer og astma. Mor fortalte meg at datteren hans på 66 år også bor på sykehjemmet midlertidig, p.g.a. av psykisk besvær. Jeg tror kanskje mor tror det er jeg som har bestemt at hun aller nådigst skal få lov til å komme hjem på onsdag, men det er nok dessverre sykehjemmets ledelse som har avgjort det. Mor er kun inne på avlastningsplass og er nu meget bedre enn hun var da hun havnet der, så enkelt er det med den saken. Jeg lar resten av besøket ligge.

Aftenen ble viet forberedelser til ukens norskundervisning, kun avbrutt av en skvett med kaffe og en telefon fra Hildegunn. Den alltid like frivole Hildegunn telefonerte utelukkende for å referere fra lørdagens begivenheter på byen; ikke Hot Open Mind, denne gangen, derimot puben Beverly. Hun og Jarlfrid hadde herjet som om de var nyskilte quinder på byen for første gang siden 1990, men det var to herremenn i 30-års alderen som ble kastet ut av lokalet, fortalte Hildegunn, mens de fikk bli der. Nashspiel i en nedslitt kjellerleilighet på Storhaug sammen med hasj-røykende quinder og menn i 30-års alderen og med noget sengehygge ble det visst også, dog uten at jeg skal detaljere noe mer fra telefonsamtalen. Jeg elsker alle mine venninner, men av og til kan enkelte finne på så mye rart...

I dag har jeg vært på jobb som vanlig på mandager og ellers en snartur innom Straensenteret på veien hjem, kun for å kjøpe to flasker med henholdsvis eggelikør og Tyrkisk pepper-sprit. Nu skal jeg straks spise middag, bestående av potetmos fra pose med medisterkaker og hjemmelaget brun saus til.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter