lørdag 21. januar 2012

Sykdom + Rapport fra kalas hos Hansemann samt påfølgende tur til HoT Open Mind

Kjære lesere!

Man har vært sykemeldt hele uken som har gått p.g.a. nervebesvær, hodepine og giktsmerter. Om elendigheten ble utløst av sist helgs inntak av hjemmebrent og annet alkoholholdig fluidum, skal forbli usagt. Siden Stavanger kommune er en såkalt IA-bedrift (inkluderende arbeidsliv) har undertegnede nu blitt innkalt til en samtale med rektor, hvor også fastlegen min og skolens HMS-ansvarlige skal møte. Slik en elendighet! Jeg vet at innkallelsen kommer fordi jeg har hatt temmelig mange sykedager, både i år og i de foregående år, så nu skal man vel komme til bunns i om det har med arbeidsplassen å gjøre eller ei. Jeg vet at fastlegen spiller på mitt lag; er man syk så er man syk, da blir man hjemme o.s.v. Rektor har sikkert ikke noe annet valg, hvis han skal følge IA-spillereglene, hvor kommunikasjon og samarbeid skal stå i høysetet ved sykdom og annen elendighet.

Personlig ser jeg ikke hva godt som kan komme ut av en slik samtale, som skal finne sted klokken 10.00 på mandag, midt i undervisningen. Jeg er ikke interessert, legen min blir tvangsinnkalt (selv om han har mange pasienter på vent) og likevel blir det altså satt opp et slikt tullete møte. Legen min vet at jeg sliter med giktbruddenhet, tidvis nervebesvær, at jeg sliter med en syk mor hjemme, at jeg nærer min pensjonisttilværelse o.s.v. At man da blir tvunget til å møte opp for å tale om elendigheten på en slik måte at man nærmest føler seg mistenkeliggjort, det er intet annet enn skammelig. En mannlig kollega av meg - dette var i 2010 - som slet med søvnproblemer og depresjon og var sykemeldt store deler av en termin, ble innkalt til et lignende møte og fikk da beskjed om at "det passer veldig dårlig at du er syk nå fordi det er vanskelig å skaffe vikar, lite penger i budsjettet og bla bla bla..." Tror virkelig skolens ledelse at en syk person blir friskere av å få høre at det passer dårlig at vedkommende er syk? Himmel og hav til dårlig persjonalpolitikk. Heldigvis slo legen i bordet den gangen og satte både rektor og undervisningsinspektør på plass. (Min kollega arbeider i dag 80% og er sjelden syk!)

Lørdag aften hadde man altså æren av å få lov til å innta leiligheten til naboens kamerat Hansemann, som er en viril herremann omkring de 50 år. Turid var også med. Leiligheten ligger på Kampen i Stavanger, mot Bjergsted-området. Følgende dukket opp i leiligheten, forutenom de allerede 4 overnevnte; naboens kamerat Einar, naboens kamerat Frits, to herremenn ved navn Knut og Malvind samt et homofilt kjærestepar eller samboerpar i midten eller slutten av 40-års alderen. Jeg husker ikke hva de to sistnevnte het, men jeg har et vagt minne om at en av de muligens het Gunnar. Skal sant sies så tok det aldri helt av hos Hansemann, selv om Turid og jeg gjorde vårt for å få stemningen til å nå takhøyde. Kjæresteparet (eller samboerparet, hva vet vel jeg?) lot dessverre til å være temmelig gørrkjedelige, mens Frits hadde mageproblemer og derfor inntok svært så beskjedne mengder med fluidum.

Hansemann la naturligvis ut i det vide og brede om ting han hadde opplevd da han var i Thailand i desember. Han viste sikkert frem over 50 bilder fra de forskjellige stedene han hadde oppholdt seg. Så vidt jeg fikk med meg hadde han for det meste vært i Bangkok-området, men jeg forsto det også dit hen at han hadde tatt seg en og annen tur ut på landsbygden. Han hadde funnet seg et slags horehus i utkanten av Bangkok, hvor det "arbeidet" meget unge gutter, både over og under 16 år, eftersom Hansemann sa. Han viste frem flere bilder av noen av guttene som hadde sitt daglige virke på det lugubere stedet, og de så ikke ut til å vær mer enn 16-17 år gamle, men verken Hansemann eller noen av de andre mannfolkene i leiligheten lot til å ha det minste problem med den slags. Heldigvis klarte jeg å lure meg ut på balkongen sammen med Turid i de tidenene han skrøt mest av sine erobringer, så jeg lar den slags ligge. Jeg spurte han om han hadde fått med seg noen av de større attraksjonene i landet, men det var visst beskjedent hva han hadde sett av ting og tang som ikke falt inn under kategoriene "horehus", "massasjeinstitutt" eller "nattklubb".

Det var vanskelig å få herrene i leiligheten i tale; som nevnt var det inngrodde paret verst, men Knut og Frits tok så absolutt heller ikke av. Således bestemte Turid, naboen og undertegnede at vi kunne vandre ned til byen for å beære HoT Open Mind med vårt nærvær, selv om klokken da ennu ikke hadde passert 23.30. Naboen ble med for å holde oss damene med følge, ellers hadde han sikkert blitt sittende igjen med de andre, som alle er mer eller mindre kamerater av han. Vi gikk såpass sakte nedover mot byen at klokken ble omkring 23.45 før vi ankom HoT Open Mind, og det er jo ikke så veldig tidlig. Det var en del folk i lokalet allerede, særlig quinder og menn over 35 år, men innen det hadde gått en times tid hadde også ungdommen ankommet lokalet. Blant annet kom det en hel gjeng med thai-ungdom av begge kjønn. Det må ha vært omkring klokken 00.45 - 01.00. Minst to av thaiguttene kom hånd i hånd med norske mannfolk, så det var nok mer eller mindre den samme gjengen som har holdt koken der siden i høst en eller annen gang.

Jeg kom efterhvert i tale med en flott quinde fra hovedstaden, som heter Anita. Hun er 40 år og journalist i en større avis der borte, uten at jeg husker hvilken. Det ble rent så hyggelig ved det lille bordet hvor Turid og jeg ble sittende med Anita, og efterhvert også Anki. (Naboen satt ved bordet ved siden av, hvor han hadde selskap av et par herremenn.) Jeg ønsket å spandere noget sterkt på Anita, men hun insisterte hardnakket på å betale for alt hva hun inntok selv. Dog klarte jeg å friste henne til å ta en slurk fra lommelerken min en gang da vi sto utenfor og nøt tobakk, og selv om hun hostet et par ganger sa hun at det smakte forfriskende. Anki prøvde å friste Anita til en dans der ute i danserommet, men i likhet med bloggens O' store forfatterinde danser hun sjelden og takket ydmykt nei. Således hadde man selskap av henne nesten hele natten, selv om flere av oss naturligvis brøt opp innimellom; for å gå på do, for å ta oss en sigarett, for å kjøpe drikkevarer eller bare for å ta en myserunde rundt i lokalet.

Man observerte følgende quinder i lokalet hele eller deler av natten; Heidi, Gunn, Elisabeth, Unni, Michelle, Vibeke, Sissel og Bente. Følgende herrer befant seg også i lokalet; Kjell Inge, Malvind, Hansemann, Frits, Einar, Odd, Ivar Andre, Stig, Thomas, Eirik, Arne Morten og unge herr Steffen. Som eder lesere sikkert forstår så utgjør nevnte navn bare noen få av de tilstedeværende; å kunne navnet på alle eller bare halvparten, om så er, er en umulig oppgave når du er i min alder. Til det er det alt for mange ungdommer, folk utenbys fra, heteroer o.s.v. Skål!

Ved 02.15-tiden, efter å ha konstatert at det neppe ble verken slåsskamp eller munnhuggeri blant gjestene denne natten, bestemte naboen, Turid og jeg oss for å vandre hjemover og heller fortsette festlighetene i villaen. På torget traff man en overstadig beruset Hildegunn, som hadde mistet Jarlfrid på Taket eller Cementen - de hadde visstnok vært innom begge stedene - og som nu var på vei til HoT Open Mind. Heldigvis klarte man å overbevise henne om at ingen dørvakt i verden ville slippe henne innenfor dørstokken i den tilstanden hun befant seg i der og da, således ble det til at hun heller ble med oss opp til Eiganes. Det ble full rulle med sterkere saker, musikk, sladder og meget moro like inn i den lyse morgen i villaen. Klokken hadde passert 05.15 da man omsider fikk overbevist Hildegunn om at nok var nok, dog var jeg selv skyldig i at jeg inntok flere dl. med hjemmebrent og appelsinjuice i dette festlige laget. At det går an å være så dum...

Jeg har sjelden vært så fyllesyk og i dårlig forfatning på en søndag som det jeg var sist helg. Turid og naboen hjalp meg til sengs da Hildegunn var vel i drosjen, før de takket for en hyggelig aften. Jeg sov til klokken var midt på dagen søndag før jeg i det hele tatt våknet for første gang. Hodepine og smerter mer eller mindre over hele skrotten tvang meg dog til å holde sengen også det meste av eftermiddagen. Jeg fikk i meg en paracet, et glass med vann og noen slurker fra en kartong med kulturmelk da jeg var oppe på do, men det gikk flere timer før jeg klarte å innta fast føde, bestående av et eple samt et knekkebrød med sild. Det var ved 17-tiden. Maken til elendighet skal man lete lenge efter og da mandagen kom var man fremdeles såpass redusert at man måtte egenmelde seg. Senere i uken ble det altså sykemelding ut av det hele, men jeg skal ikke utbasunere noe mer fra mitt lille private selvforskyldte helvete.

Det har blitt meget tid til lesing og kryssordløsing denne uken. Jeg har løst 5 små og tre store kryssord og har lest ut den spennende romanen, som man omtalte for ett eller to innlegg siden. På torsdag begynte jeg å lese i en ny roman, Krystall-slottet, som handler om en meget spesiell familie: "Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?” spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til middag." (Som eder lesere sikkert kan ane er moren i romanen lettere sinnsforvirret.) I går, efter å ha lest over 50 sider i romanen, tok jeg frem selvbiografien til britiske prinsesse Marie-Louise - skrevet på 1950-tallet - så nu holder jeg på med to bøker om hverandre. Jeg trenger en viss dose med lesestoff fra biografi-sjangeren, selv om skjønnlitteratur så absolutt også er appelerende. Det er ikke uten grunn at jeg kan så meget om kongelige familier!

I eftermiddag har man sett på skihopp og all honnør til herr Anders Bardal, som tok bronse. Man stekte grønnsaker og ris til middag i dag og i aften har man invitert naboen og mor inn i stuen på rundstykker og kaffe, klokken 19.30. Det blir ikke alkohol å få i aften, ei heller blir det bytur. Hygge i heimen kan være koselig det også, dessuten tror jeg heller ikke mor orker en reprise av sist helgs urolige natt. Forøvrig kan nevnes at både Rimi-Hagen (55), som forøvrig er kreftsyk, og NRK-hallodame Ragnhild Sælthun Fjørtoft (62) er i sorg efter at førstnevntes far på 85 og sistnevntes mor på 89 nylig døde. Man kondolerer.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter