torsdag 2. februar 2012

Leila 114 år, gammel venninne, "homokamp", riksmål og smør på poteter.

Ærede lesere!

I går, den 1. februar i det herrens år 2012, kunne verdens eldste lege, Leila Denmark, feire sin 114-års dag. Bildet til høyre ble tatt i anledning 110-års dagen i 2008 og Leila sees til høyre. Quinden til venstre er hennes datter, Mary Hutcherson, som i en alder av 81(!) fremdeles steller for sin mor i egen villa. I følge Mary var moren ved god helse til hun var 110 1/2 år gammel, den høsten skrantet hun dog brått og har siden vært mer eller mindre sengeliggende, men hun skal ha kommet seg noe siden den gangen. Familien trodde nemlig de kom til å miste henne høsten 2008.

Leila var datter av El(l)erbee Daughtry (1869-1934) og Alice Cornelia Hendrix (1874-1920); faren ble 65, moren bare 45. Ingen av hennes søsken passerte 85 år; de fleste gikk bort før fylte 70 år. Besteforeldrene på morsiden døde begge på 1930-tallet, henholdsvis 79 og 78 år gamle. Leila har bodd i Georgia, USA, i hele sitt liv; hun var født i Portal, bodde i mange år i Alpharetta og har siden hun var 106 år bodd hos datteren i Athens. Ektemannen døde i 1990, 91 år gammel, efter over 60 års ekteskap.

Leila ble ferdigutdannet lege i 1928 og praktiserte like inn i det herrens år 2001. Således var hun 103 år gammel før hun trådte inn i pensjonistenes rekker. Hun var nær ved å gå av som 87-åring, men bestemte seg i siste liten for at hun ville fortsette. I alle år har hun holdt god avstand til sukker og annen usunn mat og mener selv dette er årsaken til hennes gode helse. Datteren forteller at moren til og med takker nei til å smake på bursdagskakene i anledning hennes bursdager og begrunner det med at det er for meget sukker i kaker. Hun har i alle år ment at melk og juice burde erstattes med vann og frukt i kosten. P.g.a. morens helsetilstand fikk ingen journalister lov til å ta bilde av moren i anledninge dagen. Den lærde quinde gratulerer så ydmykt og lover å heve et glass med sterkere saker til en skål for 114-åringen når helgen kommer!

Efter gårsdagens lærergjerning telefonerte et gammelt lesbisk bekjentskap fra hovedstaden og fortalte at hun var på snarvisitt i byen i forbindelse med begravelsen til en 90-årig faster. Hun hadde svært så lyst til å treffe meg - vi hadde ikke sett hverandre siden midten av 90-tallet - og vi ble enige om å treffes på en hyggelig kafé (Sting) nede i sentrum. Hun heter Arnhild og vi ble godt kjent da vi begge deltok aktivt i det røffe utelivet i hovedstaden på begynnelsen av 70-tallet. Hun er egentlig fra Asker, men har bodd i Oslo siden slutten på 60-tallet. Det var helt rart å se henne igjen efter alle disse årene, men bortsett fra noen flere rynker og noen ekstra kilo på skrotten var hun temmelig lik seg selv, ikke engang håret hadde blitt grått. Akk, det var som om vi ikke hadde vært borte fra hverandre et eneste sekund. Praten gikk om løst og fast; hun talte om sitt liv som sekretær i hovedstaden frem til hun gikk av med AFP i fjor; jeg talte om meg og mitt og om min skrøpelige mor.

Vi talte også meget om tiden på 70-tallet da vi deltok i homokampen i hovedstaden; særlig aktiv var Arnhild i dette arbeidet. Hun er fremdeles på hils med både Kim Friele, Vigdis Bunkholdt og frøken Inge Aas. Jeg hadde barn, dessuten gikk jeg på lærerskolen på 70-tallet, således fikk jeg nesten ikke tid til så meget annet enn det festligste ved homo-kampen, nemlig de nattlige sammenkomstene efter dagens appeller, men til gjengjeld sørget jeg for å holde oppe stemningen under disse heftige nattlige sjøslagene. En ting er vi i alle fall skjønt enige om. Det var oss quindene som sto for den reelle homo-kampen på 70-tallet. De unge homofile herrene i 20-års alderen var jo bare opptatt av å drikke seg fulle når mørket senket seg, og det kan vel ikke kalles homokamp? (Man kan vel ane en viss parallell til dagens skeive tilstander? Fremdeles er det sterke quinder som står på i viktige homo-saker, mens herrer helst vil drikke seg fra sans og samling og klå på gutter på kammerset.) En fanesak hadde de dog, de homofile på 70-tallet, nemlig å få igang en sauna, hvor de kunne møtes for mer eller mindre anonym sex. Nei, lenge leve Arnhild og de andre damene som kjempet for oss for 40 år siden!

I en av mine norskklasser underviste jeg i dag om riksmålet og dets flotte historie. Som de fleste sikkert vet stammer riksmålet fra det flotte danske sproget, og det dannede sproget som tdl. statsminister Kåre Willoch taler ligger noget nært opp mot slik riksmålet bør tales. I 1938 skilte riksmålet seg fra bokmålet efter en stygg språk-reform, hvor bokmålet ble lagt ennu nærmere opp til nynorsken og norske dialekter. Samtidig ble flere former fra det høyere talemålet avskaffet. Efter dette ble riksmålet selvstendig med et mer konservativt sprog enn bokmålet, som la seg nærmere opp til nynorsken . I 1907 og i 1917 var det også reformer som gjorde at riksmålet gradvis nærmet seg nynorsken. På denne tiden omtalte man riksmål når man mente det som i dag kalles bokmål, men som nevnt delte riksmålet seg efterhvert opp i det mer folkelige bokmålet (for menigmann i gaten) og det dannede riksmålet for skolerte, dannede og velstående mennesker. Det var i 1929 at man begynte å omtale riksmålet som bokmål, men fra 1938 igjen altså, er riksmål og bokmål to forskjellige skriftspråk.

Typiske riksmålsord kan være "nu", "dog", "vitterlig", "meget", "sne" og "quinde". Flere av disse ordene har det nå blitt lov å skrive på bokmål også, j.m.f. en reform i bokmålet fra 2005, som viser at man har begynt å få vett og forstand også i bokmål-kretser. I og med at riksmålet ikke er et offisielt skriftspråk, slik bokmål og nynorsk er, vier jeg kun denne ene timen til dette emnet. Hva angår nynorsk i skoleverket mener nu engang jeg at det burde avskaffes eller gjøres frivillig.

I dag hadde mor og jeg fiskepinner med poteter og meierismør til middag. Vi drakk rett og slett vann til middagen. I går spiste vi ennu tarveligere kost, nemlig kokte poteter med meierismør på, noget man spiste mer av i hine hårde dager. Tarvelig eller ei, det smakte faktisk godt. Slik er det med det meste, bare det er lenge nok siden man spiste det sist. Min søster Sissel telefonerte efter maten og talte om meget og mangt i nærmere 45 minutter. Hun fortalte også om Kjell, hennes mann, som har så vondt i ryggen for tiden at han ligger på sofaen mer enn han sitter. Broren til Kjell havnet på sykehuset i går, fortalte hun, efter at han falt ned i en brønn i nærheten av der slekten har hytte på fjellet. Han brakk både foten og lårbenet, så nu er det alt annet enn futt og fart i de engang så virile Haugen-karene. Sissel har ellers bakt sjokoladekake i helgen som var og den skal nytes nu til helgen. Hun avsluttet med å referere fra noen utroskapsrykter fra grenden der hun bor, men det er uinteressant for eder lesere å høre om folk som aldri før har blitt nevnt.

Nu skal jeg slappe av i stuen med knekkebrød og brunost, nyheter og kanskje en skvett med oppspritet salviete til slutt. Forøvrig kan nevnes at jeg kun har tatt meg to sigaretter i dag. Det går alltid mer tobakk i helgene.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter