mandag 17. september 2012

Landesorg, slåssing og spetakkel på skolen, middagsmat, Facebook og Steffen.

God mandag!

Til høyre sees prinsesse Ragnhild Alexandra, fru Lorentzen, som hennes hele og fulle navn var, sammen med faren kong Olav V, på slutten av 1980-tallet. Prinsessen døde, som kjent, i går eftermiddag.

Som en følge av gårsdagens triste bulletin fra Slottet er det nu erklært landesorg 10 dager til endes her i Torfæusgaten. Man anmoder på det sterkeste menigmann i gaten landet rundt om å overholde sørgepåbudet. I formiddag fikk man avsendt kondolansetelegram til slottet (se gårsdagens innlegg) og nu i aften skal man anmode innehaverene ved Mami og HoT Open Mind om å tenne lys i anledning prinsessens bortgang på fredag og lørdag. Man vil også råde herrene til å stenge en time tidligere en av dagene. Mine elever ble informert om det inntrufne på skolen i dag og utrolig nok var det opp til flere stykker som hadde fått med seg nyheten i går aften. Det varmer en giktbrudden monarkist at dagens ungdom får med seg de kongelige hendelsene som fra tid til annen inntreffer. Til i morgen skal elevene skrive en artikkel, enten om prinsessens dødsfall eller om hennes liv og levnet. Jeg synes det sømmer seg å vie noget tid i klasserommet til den tragedien som nu har rammet vår kjære kongefamilie.

Prinsesse Ragnhild Alexandra, fru Lorentzen, døde av kreft. Dette har man nu fra de sikreste av kilder. Hun skal ha fått diagnosen en eller annen gang i løpet av våren, visstnok i forbindelse med et lårhalsbrudd.

Det er dog ikke alle som har vett og forstand til å vise respekt i denne sorgens tid. Det ble den reneste huskestuen i en av skolens korridorer midt på dagen i dag. Min kollega Reidun og jeg var på vei til hvert vårt klasserom for å undervise i våre respektive fag da vi ble oppmerksomme på uroligheter i nærheten av trappene ned til kjelleretasjen. Da vi kom nærmere så vi at det var tale om to 14-åringer som var i basketak med hverandre, og den ene var såpass hissig av seg at han brukte en lang linjal som slagvåpen mot den andre ungdommen. Himmel og hav, sier nu engang jeg. Verken min myndige stemme eller Reiduns forsøk på å nå frem ved bruk av pedagogiske tilnærmingsmåter lot til å få roet gemyttene de første 20-30 sekundene vi så av opptrinnet. Flere andre elever kom til, men det var lite hjelp å få fra de. Reidun var åpenbart noget redd for den hissigste av de to bråkebøttene, så til slutt brettet jeg opp ermene og gikk inn i kampens hete med hevet hode, røffe lesbenever og trusler om nedsatt oppførselskarakter. Jeg fikk et vondt spark i min høyre legg før vi klarte å få roet ned situasjonen. Det sparket var nok myntet på motparten, men at jeg kunne få en smell eller to regnet jeg med da jeg gikk mellom de to, så den saken ødela ikke dagen min. Jeg har vært i krigen på skolen mang en gang før.

Dog er det ingen som sparker en giktbrudden 64-årig lærerinde og kommer vel i fra det. Den saken er sikker. Innen 5 minutter hadde gått var begge elevene inne hos rektor sammen med Reidun og meg, og vi informerte om det vi hadde sett av opptrinnet. Efterhvert gikk vi vel til hvert vårt klasserom, men før jeg gikk fra rektors kontor sa jeg at jeg forventet at dette ville få konsekvenser av betydelig karakter. Det sa jeg så begge elevene også fikk det med seg. Mot slutten av arbeidsdagen i dag kom rektor bort til meg og informerte meg om at den ene av de to elevene nu er utvist i en dag samt at oppførselskarakteren hans vil bli nedsatt. Dette bestemte han visstnok i samråd med nevnte elevs klasseforstander i eftermiddag. Den andre eleven fikk en advarsel, noe jeg er enig i, siden jeg vet fra før av at den andre gutten er en kranglefant av natur og at det sikkert var mest hans skyld. Hva som første til elendigheten vet jeg dog ei, men sikkert bare en bagatell.

Mens jeg kokte brokkoli- og blomkålsuppe til mor og meg i eftermiddag oppdaterte jeg mor om siste nytt fra krigssonen på Tasta. Hun humret godt da jeg viste frem blåmerket jeg fikk på leggen efter å ha blitt sparket. Vi spiste middag ved 15.30-tiden og jeg skar opp litt brødskiver til suppen. Mor fortalte at hun hadde fått en real vask av hjemmesykepleien nu i dag og at de også hadde tatt seg tid til å stelle med føttene hennes, noe mor satte såpass pris på at hun faktisk skrøt av hvor flinke de to quindene som hadde vært her var. Jeg er glad jeg får hjelp til å stelle min gamle mor. Uten noget bistand fra andre hadde jeg nok hatt bare to valg; enten å slutte med undervisningen eller å sende mor på gamlehjem.

Da jeg sjekket Facebook nu i eftermiddag hadde jeg fått en meget hyggelig melding fra unge herr Steffen, som kunne berette at helgen hadde gjort godt for forholdet til hans utkårede og at x-kjæresten nu har flyttet inn igjen til han der ute på Hundvåg. Så vidt jeg kunne forstå av meldingen er de nu sammen igjen, men han unnlot dog å gi meg en forklaring på hvorledes det har seg at denne snuoperasjonen plutselig kom i løpet av helgen. Jeg skrev tilbake at jeg ble svært så lykkelig over at han nok en gang har fulgt mitt råd (denne gangen gitt i edru tilstand og på telefonen). Jeg lovet også at jeg ikke skal gi flere råd i fremtiden. Herren der nede i Thailand hadde også et og annet på hjertet på Facebook. Størst var visst gleden over at et eller annet som kalles "Google map" har tatt bilder eller film fra hans barndoms dal - Jondal i Hardanger - og at han nu kan mimre om hine hårde dager til lyden av thaier og sydlige vinder. Skål!

Jeg har en del å forberede til i morgen, både til norskundervisningen og til seksjonsmøte klokken 14.45. Dessuten så venter jeg telefon fra min søster Sissel nu i aften og jeg har planer om å se på alt av nyheter i aften, i tilfelle det kommer mer nytt om det kongelige dødsfallet, således må jeg herved avslutte dagens innlegg.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter