torsdag 17. januar 2013

Livet er hardt, men snart kommer helgen!

Godtfolk!

Som overskriften henspeiler kan livet til tider være hardt. De daglige pliktene ved å holde villa på beste Eiganes med de uendelig huslige syslene det innebærer, pliktene i skoleverket, ansvaret for en skral mor og naboer og venninner som krever at man avholder kalas på nærmest ukentlig basis, krever meget av en quinde i livets høst. Når man har passert 65 år er ikke lenger skrotten som den engang var. Giktbruddenhet, fotblemmer, åreforkalkning og ørhet opptrer stadig hyppigere. Ungdommens nysgjerrighet på livet erstattes gradvis med bitterhet og melankoli. Drømmen om hine hårde dager blir snart det eneste positive man har å holde fast ved. Akk og ve, ærede lesere, slik en bunnløs elendighet.

Man hygget seg stort i helgen som var. Fredagen ble viet festigheter (både i villaen og nede i sentrum, jmf. forrige innlegg i min ringe blogg), mens lørdagen ble viet handling, skihopping og restitusjon. Man var på Helgøs matsenter sammen med naboen og handlet inn matvarer for drøye 400 kroner midt på dagen. Utpå eftermiddagen kunne man glede seg stort over at Norge tok både gull og sølv i hopprennet, som foregikk i Zakopane i Polen. Lykken som denne gangen sto Norge bi i hopprennet var spesielt velkommen fordi Norge tabbet seg ut gjorde det usedvanlig dårlig i laghoppingen den foregående aftenen. Såpass tragisk gikk det på fredag at man rett og slett slo av fjernsynsapparatet, selv om hopprennet fremdeles pågikk og gjestene ennu lot vente på seg. Utover aftenen kom naboen på visitt og vi la oss godt til rette i hver vår sofa mens vi tittet på fjernsynet og slurpet i oss kaffe. Som eder lesere forstår gikk det rolig og vel for seg dagen derpå byturen.

Søndag formiddag sov jeg til klokken var nesten 09.30, før jeg kom meg ned til kjøkkenet for å smøre meg to knekkebrød med henholdsvis sild og majones og meierismør og brunost på. Man inntok herligheten med ett glass kulturmelk og en kopp svart kaffe til. Efter å ha tatt et heller fantastisk fotbad i grønnsåpe- og kamfervann (som gjorde underverker for fotblemme-plagene mine) var det tid for å besøke mor på Stokka sykehjem. Jeg spaserte både til og fra sykehjemmet, til tross for at det var bitende kaldt med noget vind og 5 minusgrader. Mor holdt sengen da jeg kom, men i følge henne selv (som senere ble bekreftet av en flott hjelpepleier i 20-årene med herlig fyldige jur!) hadde hun nylig lagt seg nedpå, efter å ha vært oppe i over 4 timer. Hun sto opp igjen da jeg kom og fikk hjelp av meg til å sette seg bort i en stol ved vinduet på rommet. Den flotte quinden kom innom rommet med kaffe og kjeks til oss begge to og da gikk, om mulig, praten ennu fortere. Mor gleder seg til å komme hjem til villaen, men hadde heller ingenting negativt å si om stellet hun får på Stokka. Jeg ble værende hos henne i en time og 25 minutter, før jeg unnskyldte meg med at jeg gikk til fots og således måtte komme meg tilbake før skumringen satte inn.

Jeg talte med begge mine søstre på østlandet på telefonen sent søndag eftermiddag. Først telefonerte Bente, noget senere telefonerte jeg til Sissel, og de fikk begge en oppdatering på at alt sto bra til med mor og at villaens 4 vegger hadde overlevd nok en sammenkomst. Sissel sliter med at ektemannen Kjell har så vondt i ryggen for tiden at de snart ikke vet sin arme råd. Blir det stort verre nu, mener Sissel, så må han legges inn på Sundheim alders- og sykehjem, men man får da vitterig håpe at det ikke kommer dithen. Jeg gjorde det ellers enkelt i matveien på søndag og laget meg bare en omelett med gressløk på til middag, stor nok til at jeg også hadde litt igjen til aftensmaten. I motsetning til disse tullingene som på død og liv ikke skal innta karbohydrater (og sikkert hadde spist omeletten med vann til og ikke noe annet) hadde jeg brødmat til både da jeg spiste ved 16-tiden og til aftens. Forøvrig skjedde det ingenting å skrive om, denne dagen.

Denne uken har man arbeidet som følger, så langt: mandag 07.30 - 15.30; tirsdag 07.30 - 11.30; onsdag 07.30 - 15.30 og torsdag 07.30 - 11.00. Man har egentlig fri tirsdager og torsdager, men denne uken samt den foregående har man vikariert litt for rektor og således har man også arbeidet halve dager på de to såkalte fridagene i uken. Det har vært nok å gjøre, for å si det pent. Både sykemeldinger, konflikt-møte, møte med skolesjefen og innbrudd har ført til ekstra arbeid. Natt til mandag, denne uken, hadde noen knust et vindu inn i et klasserom og borte vekk var computere og annet kostbart utstyr til en verdi av nærmere 30.000. Onkel politi måtte tale med meg i sakens anledning utpå formiddagen på mandag og man fryktet da at det kunne være noen som har observert den lærde quinde i full aksjon nede i sentrum en sen nattetime som kom, men heldigvis var det bare en hyggelig herremann med Flekkefjord-dialekt som kom og han gjorde lite annet enn å notere et og annet på et ark han gikk og bar på mens han tittet på vinduet og klødde seg i hodet. Jeg tror ikke man prioriterer skoleverket der nede på politistasjonen. Alle ressursene er vel i bruk på å observere trafikk-situasjonen samt holde orden på fyll og røre i helgene...

Morten Mølster, kjent i Stavanger for sin tid som gitarist i bandet "The September When", falt død om efter en svømmeøkt ved Gamlingen mandag aften. Nok en gang har en herremann mitt i livet vandret hen i forbindelse med trening. Når skal den gjengse 50- og 60-åringen lære seg at trening er for ungdommen og at det er usunt å bedrive noe annet enn spasering og applaudering når man har lagt ungdommen bak seg? At man fremdeles tar seg en joggetur når man er i 30-års alderen er naturligvis temmelig ufarlig, men herremenn over 45 år har nok bedre av å legge seg ned på divanen enn å herje som den sprelskeste ungdom. Hjertet orker ikke å bli unødig belastet efter å ha slått et visst antall år, men dette later det visst ikke til at legestanden har helt skjønt ennu, heller. Fremdeles gir leger råd om at man bør trene, i stedet for å si som de burde gjort at spasering og restitusjon er nøkkelen til et langt liv. Jeg nevner fleng Gustav Lorentzen, Kara Kennedy, Per Alsgaard (far til skiløper Thomas Alsgaard) og nu altså Morten Mølster. Jeg kunne nevnt et utall andre som har falt fra ved livets middagshøyde, efter eller midt i trening.

Man kommuniserte med både unge herr Steffen og med herren der nede i Thailand på Facebook i går aften. Førstnevnte kunne informere om at han og den unge 19-åringen, som så vidt krise-overnattet her i villaen i november, nu har funnet tilbare til hverandre og kjærligheten skal blomstre som aldri før. Akk, ingenting slår ung kjærlighet, men jeg rådet han til å trå varsomt og minnet han diskré på at veien er kort fra komplett lykke til sorg og elendighet. Steffen beroliget meg med at de fremdeles skal bo hver for seg, i alle fall inntil videre. Mens unge herr Steffen holder leilighet ute på byøyene har 19-åringen fått seg tak over hodet på Storhaug, så får man se hvor lenge de bor hver for seg. Herren der nede i Thailand hadde også nyheter å by på, men mest om herremenn fra Norge og unge thaier som verken undertegnede eller bloggens faste lesere kjenner til. Heftig kjærlighet, orientalsk lykke, utroskap, taskenspilleri og balluba sto på plakaten i herrens referater fra enkelte personers gjøren og laten. Jeg elsker sladder og siste nytt fra det skeive miljøet, så den som har et og annet å by meg på får en røff venninne på livstid.  

Tirsdag viet man en del tid til huslige sysler. Man vasket og ryddet i alle rom, kastet julepynten på dør og pakket ned det som ikke skulle på dør. Man vasket til og med kuppelen på utlampen, som neppe hadde sett en vaskeklut før, den så i alle fall ikke bra ut. Pliktene til tross, det ble også tid til å løse litt kryssord utpå aftenen. Man spiste stekt "hakket kjøtt" og egg på lefse til middag, både mandag og tirsdag, noe som smaker fortreffelig. Onsdag laget jeg meg stekt fisk og kokte meg poteter til middag. I dag hoppet jeg rett og slett over hele middagsmaten. Det er ikke nødvendig med middag hver eneste dag, i alle fall ikke når man er ensom og alene. Jeg besøkte min gamle mor rett fra jobb i går. Jeg var bare innom i 45-50 minutter, men lovet henne samtidig at jeg skal se til henne igjen midt på dagen på lørdag. Oppholdet til mor på Stokka sykehjem varer til 25. januar. Da er det tilbake til den vante tralten igjen. Jeg driver også og leser i en roman for tiden, som heter "Vinter over verden" og er skrevet av Ken Follett. En spennende bok, som jeg har tenkt å hygge meg med utover aftenen...

På lørdag er man invitert på lesbe-vorspiel på Storhaug hos en venninne av Hildegunn. Man har ennu ikke offisielt takket ja, men det kommer man til å gjøre. Man kan ikke leve bare for å arbeide, heller. Quindemennesket som skal holde sammenkomsten - og det i egen leilighet - heter Irene og man har trolig påtruffet henne ute på byen mer enn en gang, dog klarer jeg ikke å plasserene henne på stående fot. Det lesbiske miljøet her i byen er i disse dager meget stort og uoversiktelig. Det skal visstnok befinne seg mer eller mindre 250 lesbiske quinder her i byen og da regner man ikke med de som gjemmer seg bak skapdøren. Man erindrer med ærefrykt tilbake til 1989 da man kun var 20 quinder på en LLH-fest. I anledning lesbe-vorspielet, hvor også Turid skal være til stede, - man telefonerte henne nu i dag - tenkte jeg å ikle meg i nye klær. Jeg har både ny stakk og ny strømpebukse, som ennu ikke har vært brukt ute på byen eller i festlig lag ellers. Forøvrig tror jeg en hvit bluse, sorte sko med høye hæler (men ikke for høye), flotte røde øredobber og et passelig lag med pudder i ansiktet vil kunne sjarmere både mine venninner og nye bekjentskaper.

Ydmykt, Toril.

Ingen kommentarer:

Site Meter