onsdag 30. januar 2013

Om dronning Beatrix og det nederlandske monarkiet, meget å gjøre på skolen, tur innom polet, stille aften, hårpomade...

God aften, kjære lesere!

Mandagens nyhet om at dronning Beatrix av Nederland har kunngjort sin abdikasjon den 30. april har sendt sjokkbølger langt utenfor Europas grenser. Det politisket spillet verden over holder nu pusten i påventa av innsettelsen av Willem-Alexander, som skal finne sted i Nieuwe Kerk, nær slottet i Amsterdam, den 30. april. Vil han bli en god og verdig konge? Vil han opptre rettferdig og styre med forstand eller kommer han til å sende et allerede urolig verdensbilde ut i det komplette kaos? Verden holder pusten!

Den lærde quinde har i dag analysert talen til dronning Beatrix, som hun mandag aften holdt til sitt folk. I talen begrunner hun sin avgang med at hun nu fyller 75 år samt at det nederlandske monarkiet har sitt 200-års jubileum akkurat i år. Man har undersøkt faktaene rundt opplysningene hun her har gitt og det stemmer at hennes forfader, kong Wilhelm I, kom på tronen i Nederland i 1813. Dog vet også undertegnede at hennes mellomste sønns tilstand - han ligger i koma efter en ulykke i fjor - samt egen tiltagende giktbruddenhet også er medvirkende årsaker til at hun nu velger å tre av, til fordel for den yngre generasjonen. Dessuten har det nærmest blitt en tradisjon der nede i Nederland at man abdiserer før man blir komplett senil. Hennes mor gjorde det i 1980, 71 år gammel; mormoren ga opp da hun var 68 år i 1948. Mormoren var utslitt efter 5 år i eksil under krigen, dessuten slet hun med en stadig vondere skrott. At moren Juliana valgte å følge i morens fotspor viste seg å være et klokt valg. I 1999 ble hun nemlig diagnostisert med Alzheimer og led meget før hun omsider sovnet inn som 94-åring, 5 år senere.

Ikke alle monarker har dog forstand til å trekke seg mens leken er god. Svenskekongens oldefar, kong Gustav V, nektet fremdeles å abdisere da han var 91 år gammel, selv om han var hjelpesløs og ute av stand til å skifte sin egen underbukse. Han satt jo i badekaret og lekte med badeender på slutten, men konge det var han. Maken til tullebukk! Dronning Victoria av Storbritannia var ikke stort bedre mot slutten. Da en av hennes nærmeste venninner og hoffdame, Frances Anne Spencer-Churchill, hertuginne av Marlborough, falt død om i 1899, 77 år gammel, nektet prinsesse Helena og prinsesse Beatrice å informere moren om nyheten, i frykt for at den 80 år gamle dronningen skulle ta sin død om det kom henne for øret. En annen datter av dronning Victoria, den meget spenstige og tidvis ville prinsesse Louise, dog, gikk imot søstrenes vilje og lot likevel moren få nyss om det inntrufne. Forøvrig kan nevnes at denne hertuginnen var bestemoren til senere statsminister Winston Churchill.

Det nederlandske kongehuset har gjennom årenes løp vært igjennom mang en skandale. På 1850-tallet var forholdet så dårlig mellom enkedronning Anna (gift med kong Wilhelm II av Nederland, som i 1849 brått og brutalt falt død om) og den nye dronningen, Sophie, at førstnevnte truet med å reise tilbake til sitt hjemland, Russland. Den skjeggete og noget korpulente kongen sto sin mor meget nær og led meget under quindenes kamp om makten i slottskorridorene. I februar 1865 ble enkedronningen alvorlig syk, men dronning Sophie nektet å se til henne. 1. mars sovnet enkedronningen stille inn og først da ble det ro i rekkene, men da var allerede dronning Sophie rammet av den sykdommen, som tok hennes liv 12 år senere, 59 år gammel. Det var generelt sett meget sykdom og elendighet blant de tre første dronningene i dynastiet Oranien-Nassau. Også svigermoren til dronning Anna, dronning Wilhelmina (som altså var gift med kong Wilhelm I av Nederland), led meget av sykdom og orket derfor sjelden å vise seg offentlig i senere år. Menigmann i gaten forsto ikke hvorfor hun holdt seg så fornemt tilbake og likte henne således heller dårlig, men sannheten var at dronningen led av både fysiske og psykiske helseplager og efter 1829 gjemte hun seg mer eller mindre helt bort og døde stille og nesten glemt i 1837, bare 62 år gammel.

Mang en tragedie fulgte dronning Sophies død i 1877. I 1879 døde kronprinsen, efter å ha levet et meget utagerende liv i Paris i en årrekke. Han ble bare 38 år gammel, men hadde ikke sett sine foreldre på aldri så lenge. I stedet for å holde seg i Nederland hadde kronprins Wilhelm drevet som den reneste horebukken i Paris og hygget seg med opptil flere quinder i uken. Han var også kjent for å drikke hjemmebrent og for å gamble til langt utpå morgenkvisten. Da også broren, den nye kronprinsen, som bar navnet Alexander, døde i 1884, brøt det ut langvarig landesorg i landet. I 1879, dog, hadde den da 62 år gamle kongen giftet seg på nytt, denne gang med en 41 år yngre prinsesse av fyrstehuset Waldeck-Pyrmont. Få trodde at det kom til å bli husfred med dette ekteskapet, men den kloke og milde dronning Emma klarte å temme ektemannen og 1880-tallet skulle vise seg å bli det mest harmoniske tiåret i kong Wilhelm IIIs regjeringstid. Fra 1887 led kongen av helsebesvær og da han døde i 1890 ble han efterfulgt av sin 10 år gamle datter, dronning Wilhelmina, men frem til 1898 opptrådte moren som regent.

Senere generasjoner skulle også vise seg å opptrå udannet. Prins Bernhard, faren til dronning Beatrix, fikk flere barn utenfor sitt ekteskap med dronning Juliana. I tillegg til dette rotet han seg inn i en politisk pengeskandale på 1970-tallet, som tæret meget på kongehusets popularitet. På 1950-tallet gikk han til personlig krig mot dronning Julianas gode venninne og rådgiver, håndspåleggeren Greet Hofmans, som han mente hadde for meget innflytelse over dronningens beslutninger. Mediene fikk snusen i oppstyret og godtet seg stort over flere år, spesielt i 1956.

I 1963 sjokkerte søsteren til dronning Beatrix, prinsesse Irene, kongefamilien da de fikk nyss om at hun i all hemmelighet hadde konvertert til katolisismen. En avis publiserte et bilde av prinsessen, tatt i San Jerónimos kongelige kirke i Madrid, og bildet viste en knelende prinsesse ved siden av en viss prins Hugo Carlos. Nevnte prins tilhørte slekten Bourbon-Parma og han var en mulig kandidat til den spanske tronen, men det faktum at han tilhørte en annen gren av kristendommen gjorde han uegnet som ektemake for den protestantiske prinsessen. Dronning Juliana sendte et høytstående medlem av hoffet til Spania for å tale den unge prinsessen til fornuft og det hele lot til å gå dronningens vei. Hun gikk sågar til det steg å holde en tale i radioen, hvor hun kunngjorde at prinsessen hadde kansellert forlovelsen med Hugo Carlos, men da flyet som skulle frakte prinsessen til Nederland landet på Schiphol flyplass i Amsterdam viste det seg at prinsesse Irene ikke var ombord. Dronningen reagerte sporenstreks med å rekvirere et militærfly til seg selv og prins Bernhard, tross gode råd fra prinsesse Armgard (moren til prins Bernhard) om ikke å overreagere. Da regjeringen fikk nyss om oppstandelsen kom statsministeren på banen og minnet dronningen om at en nederlandsk monark ikke hadde satt sin fot på spansk jord siden 1700-tallet og at det ville bli spetakkel om hun plutselig skulle dukke opp i diktaturet til Fransisco Franco, som gikk for å være en lumsk hersker. I stedet reiste prins Bernhard til Spania alene, og for å gjøre historien kort så ble de to gift til slutt, i 1964, men ikke uten at prinsessen måtte frasi seg arveretten til tronen. Akk, maken til viderverdigheter skal man lete lenge efter.

Herr Njål fra gaysiren, en viril slavemann med fyldig skrott, skriver følgende kommentar i forbindelse med abdikasjonen, fritt efter min skallede nabos e-post-referat:

"Prins Bernhard blir allderrigg glemt, vøtt. Hvordan skulle det gå til, lizzm. Og her er vi ved sakens kjerne, årsaken til at Beatrix abdiserer; Først prins Klaus, så Bernhard, moren Juliana...... og antagelig også bestemor Wilhelmina. DET ER GRENSER FOR HVA SELV EN MAJESTET SKAL BÆRE!!! Den syke sønnen er sikkert også med å gjør at hun vil ha tid uten annet ansvar enn å delta i omsorgen for ham. Ingen mor tar lett på en slik oppgave.

Når de altså har denne innarbeidede praksisen med at de pensjonerer seg så får det være greit. Vi tar en pause og går videre en stund. Med tiden vil det likevel gå som med forfedrene. Vi vil alle få føle på sorgen. Den BUNNLØSE sorgen over hennes død. Det er bare å spenne seg fast, legge masken og holde seg hard. For det kommer. Vi bare vet det allerede."

Og med disse ordene avslutter jeg dagens skriblerier om de kongelige i Nederland.

Hva angår mitt embete i skoleverket så kan det nevnes at man har hatt mer enn nok å henge fingrene i nu i dag. To lærere meldte forfall i morges; en p.g.a. forkjølelse, en annen fordi hun hadde sykt barn i hjemmet. Således måtte jeg vikariere i to timer i dag, i stedet for å gjøre unna viktig papirarbeid, dog fikk man heldigvis tak i en ung herremann fra Pedagogisk VikarSentral, som kunne arbeide hele eftermiddagen. De resterende timene delte jeg ut i hytt og vær, til dels til stor motstand. Jeg ble direkte arg da en kvinnelig undersått begynte å argumentere for hvorfor hun burde få slippe å vikariere, selv om det kun var snakk om en eneste time. Jeg minnet henne bryskt på hvem som er undervisningsinspektør av oss to og hvem som ikke er det og efterhvert ble hun noget spakere og gikk for å ta over den lærerløse klassen.

Efter endt dag fikk jeg naboen til å kjøre meg rett ned til Straenseteret, hvor jeg gikk innom Vinmonopolet for å kjøpe meg en flaske med appelsinlikør og en flaske med Hammer-vodka. Det er greit å kjøpe et og annet for å drøye hjemmebrenten. I dag trengte jeg også både to og tre munnfuller med sterke saker da jeg kom hjem, rett og slett for å roe nervene efter en røff dag på skolen. Naboen skulle ha fleskepølse med flatbrød til middag i dag, mens jeg stekte fiskekaker, kokte poteter og raspet gulrøtter til mor og meg. Hjemmesykepleieren som var hos mor i dag hadde lagt igjen en lapp til meg på kjøkkenbenken med informasjon om ny medisin til mor. Jeg forstår ikke helt hvorledes hjemmesykepleien kan gi mor ny medisin, men i morgen den dag skal jeg telefonere de for å få klarhet i tingenes tilstand.

Man har vasket en maskin med klær nu i aften, ryddet på kjøkkenet og vasket opp, men det er også det eneste som har blitt gjort i villaen i dag. Mor fortalte forøvrig at hun hadde en snarvisitt av min søster Anne-Grethe i formiddag, noe jeg setter stor pris på. Det er kjekt for mor med litt besøk og det er greit for meg å vite at det er noen som ser innom henne av og til mens jeg er på jobb. I aften har jeg tittet litt på nyhetene, bladd i dagens aviser og lest litt videre i Tore Renberg-romanen, som jeg skrev om tidligere denne uken. Og med disse ordene takker man for oppmerksomheten for i dag.

Toril

-----------------------------------------------------------------------------------

(Det kom meg for øret nu i aften at herren der nede i Thailand undrer seg over hvorfor min skallede nabo bruker pomade. 20. oktober i fjor skrev jeg følgende om saken her i min ringe blogg:

"I går hjalp jeg naboen med å smøre inn hans skallede isse med belgisk hårpomade, som skal ha en todelt effekt; det lille håret naboen har igjen skal bli noget mer robust av pomaden, dessuten blir issen blankere og nesten fin å se til. Naboen har brukt slik hårpomade så lenge jeg kan huske og han smører seg inn omkring et par ganger i måneden, oftest med hjelp fra meg."

Håper dette var oppklarende nok.)

1 kommentar:

0ldboy sa...

Kommentar til pomaden: Forfengeligheten lenge leve... LOL

Site Meter