tirsdag 5. februar 2013

Rolig helg med skiflyvning, Nederland, Tove Johs-Castell, taskenspiller opererer på Mami og Hot Open Mind, oppsigelse m.m...

Kjære lesere!

Da har man lagt bak seg en stille og fredfull helg. Man har brukt det meste av helgen til å lese om den nederlandske kongefamilien. Man har lest selvbiografien til dronning Wilhelmina, tittet i Gotha-kalenderen, lest i boken "Europas kongelige familier" fra 1993 og man har lest en biografi om prins Bernhard, viss død i desember 2004 sjokkerte en hel verden. Begivenhetene i Nederland (dronningens 75-års dag 31. januar og innsettelsen av Willem-Alexander som monark ved morens abdikasjon den 30. april) vies meget tid her i villaen. Skål for det!

Den store sorgen i Nederland er at prins Claus ikke får være med på begivenhetene. Han vandret hen allerede i oktober 2002, 76 år gammel, efter årevis med lidelser. At hans mor (i likhet med svigermoren Juliana) ble 94 år var dessverre ikke nok til å veie opp for genene fra farssiden. Hans skjøpelige far døde allerede i 1953, bare 63 år gammel.

En kollega av meg, som ikke tar ting så høytidelig og som er glad i en fest i ny og ne - hun er singel, dog ikke lesbisk - bestilte en flaske med hjemmebrent av meg på torsdag. Jeg var nær ved å glemme det ut, så den som måtte stå med trakt og hjemmebrentsdunken i kjelleren før skolestart på fredag, det var ingen andre enn bloggens O' store forfatterinde. Jeg smilte godt av meg selv der jeg sto og holdt dunken klokken 07.30 på morgenkvisten. Jeg fylte en halvlitersflaske til randen og tok bare 100 kroner for innholdet. Det er meget billigere enn vodkaen man kjøper på polet.

Fredag aften hadde man æren av å ha Tove Johs-Castell på kaffe og kaker i villaen. Hun kom omkring klokken 19.00 og ble sittende i nærmere tre timer før hun reiste seg opp fra sofaen og takket for en hyggelig aften. Min senile mor var med inn i stuen den første timen og deltok ivrig i samtalen mens hun nøt sine to kopper med svart kaffe samt et kringlestykke og en sjokoladekjeks. Da vi ble alene talte Tove om Lista på sørlandet, hvor hun har hytte og nettopp har tilbrakt tre herlige dager i flott og kaldt vær. Lista ligger i Farsund kommune og undertegnede har vært på besøk på hytten til Tove ved flere anledninger. Tove har for tiden en kunstnervenninne boende på hytten, mens nevnte quinde maler landskapsmotiver fra Lista. De to hygget seg visst stort sammen da Tove var der nede, men nu er hun igjen der alene. Jeg har allerede blitt lovet at jeg kommer til å bli invitert dit nærmere sommeren, efter at jeg har gått av med AFP.

Lørdag inviterte jeg min skallede nabo på sen frokost, omkring klokken 10.30. Mens vi satt og nøt grovbrød med godt pålegg på og svart kaffe til sammen med mor fikk naboen telefon. Han gikk ut på trammen for å tale i mobiltelefonen, og da han kom inn igjen fortalte han meg at det var kameraten Frits som hadde ringt. Jeg undret på hva herren ville såpass tidlig på formiddagen og naboen fortalte at Frits ringte for å fortelle at en felles kamerat ved navn Einar skulle ha sammenkomst mot aftenen og at Frits hadde fått i oppgave å invitere med den skallede. Frits hadde visst også referert fra Mami, hvor han hadde vært innom en tur fredag aften sammen med en herremann ved navn Jan Anton. Frits hadde observert en ung afrikaner i lokalet som prøvde å lokke med seg eldre herrer med tykk lommebok. I følge min skallede nabo kjente Frits fra før av til at intet mindre enn to godt voksne herremenn fra vårt skeive miljø (ved navn Glen og Eirik) har invitert med seg hjem denne unge afrikaneren ved tidligere anledninger. Begge gangene hadde herrene våknet opp noget fortumlet neste dag, for så å finne ut at den unge herren hadde forduftet med verdisaker. Akk, for en lurendreier!

Da den unge afrikaneren nok en gang våget å vise seg i lokalet holdt visstnok Frits et våkent øye med hva han foretok seg og tipset så diskré en herremann i 50-års alderen noget efter midnatt, da denne satt ved et bord og holdt armen rundt taskenspilleren. Dessverre, dog, hadde nevnte herremann i 50-års alderen på seg både skyggelapper og doble ølbriller og det er nu engang slik at når ølet går inn, forsvinner både vett og forstand ut. I følge naboen ble enden på visen at det meget gode rådet fra Frits ikke ble tatt til efterfølgelse og den virile herren tok med seg tyven hjem. Det er mulig han trodde at Frits selv var på jakt efter unggutt av afrikansk opphav og at tipset således var ment som et triks for å få tak i han selv, men uansett... Man får håpe at han ikke stakk av med både gebiss og tupé i alle fall. Av diskresjonshensyn skal man ikke nevne navnet på herren, selv om man vet mer enn godt hvem det her er tale om.

Efter frokosten og noget stell av mor (blant annet kammet jeg håret hennes og vasket henne i ansiktet og under armene samt at jeg tok på henne rene klær) kjørte naboen og jeg til Helgøs matsenter og handlet inn til helgen. Selv handlet jeg for kroner 444,50. Naboen handlet for omkring en 200 kroner. Det er imponerende hvor lite penger han bruker på mat, men han spister da også lite annet enn sardiner, gaudaost og meierismør på brød og knekkebrød, så da så. Jeg kunne ikke annet enn å humre da jeg så at han kjøpte seg en pose med seigmenn. Da jeg spurte om han hadde planer om å servere dette til ungguttene som kommer og går hos han svarte han at han kjøpte posen med tanke på å ha med seg noget godt til Einar, i anledning aftenens kalas. Også seigmenn, da, himmel og hav!

Selv takket jeg ydmykt nei og atter nei da Hildegunn telefonerte ved 16-tiden for å prøve å friste meg til å bli med ut på byen. At jeg kunne få velge om vi skulle sitte hos Hildegunn eller hos Anki i Kvernevik smigret meg ikke det minste. Jeg hadde planlagt en rolig helg, denne gangen, og den planen hadde jeg ingen lyst til å fravike. I stedet for å herje med hjemmebrent i blodet laget jeg hjemmelaget lasagne til mor og meg, som jeg serverte med frisk salat til mellom klokken 18.30 og 19.00. Opprinnelig hadde jeg invitert x-kollega Ingeborg til villaen, men jeg visste at hun ikke kunne komme. Hun sa først ja (på onsdag, tror jeg det var), men fredag telefonerte hun for å melde avbud, rett og slett fordi hun hadde fått influensa. Mor og jeg inntok lasagnen mens vi tittet på Dagsrevyen. Senere på aftenen satt jeg alene i stuen, leste litt om kongelige, tittet på fjernsynet og kastet en og annen tanke ned til mine venninner i sentrum, som jeg antok i de tidene begynte å oppføre seg udannet.

Søndag viet jeg en halvannen times tid til å få gjort unna et og annet i forbindelse med mitt embete som undervisningsinspektør. Man skal efter planen gå av med AFP f.o.m. 1. mars, men det kaoset som råder på skolen nu tyder ikke akkurat på at det vil la seg gjøre. Quindemennesket, som jeg er stedfortreder for og som har permisjon t.o.m. 28. februar, dukket plutselig opp på skolen nu på fredag og kastet oppsigelsen på pulten min så jeg nesten ble rent arg av måten hun kom busende inn til meg på. Det er da vitterlig grenser for hvor skammelig man kan oppføre seg. Rektor var ikke tilstede på fredag - han er jo sykemeldt 50% - ei heller tror jeg han hadde noen mistanker om at en oppsigelse var i sikte, i alle fall hadde han ikke nevnt noe til meg om det. Jeg undret på hvorledes det nu har seg at hun vil slutte som undervisningsinspektør. Hun har arbeidet ved skolen i en årrekke, nesten like lenge som undertegnede, dog neppe mer enn 14-15 år. I følge henne selv har hun visstnok søkt på og fått stillingen som såkalt avdelingsleder ved St. Olav videregående skole. Jeg var sikker på at hun brukte permisjonen til å reise rundt eller hvile ut, men hun har altså hatt andre tanker i hodet, det hersens quindetrollet!

Heldigvis skulle både rektor og jeg arbeide full dag i går, mandag, så da fikk jeg god anledning til å oppdatere han på quindemenneskets korte og konsise, dog ubehagelige visitt på kontoret mitt før helgen. Akk, jeg håper sannelig min hatt at rektor ikke blir sykemeldt lenger enn han allerede er. Planen er at han skal til legen igjen nu på mandag, for da går sykemeldingen ut. Hva som skjer derefter vil bare fremtiden vise. Av en eller annen merkelig grunn oppdaget rektor og jeg at kontrakten til quindemennesket som nu har sagt opp sier at hun bare har to måneders oppsigelsestid, ikke tre, som er vanlig. Det er mulig at det var vanlig med to måneder på 1990-tallet, men det gjør i alle fall at man får kortere tid til å finne en efterfølger. Det gjør det ikke bedre at jeg har sterke mistanker om at hun ikke kommer tilbake i det hele tatt. Jeg tror hun har planer om å sykemelde seg når permisjonen går ut om få uker. Vi får i alle fall en hektisk uke, men førsteprioritet nu blir å få forfattet en stillingsannonse, forhåpentligvis allerede denne uken, som kan offentliggjøres til uken eller i alle fall snarest.

Tilbake til søndag. Da man var ferdig med papirarbeidet var det tid for å telefonere mine søstre på østlandet. Først talte jeg med Bente, så prøvde jeg å telefonere min søster Sissel, men hun tok ikke telefonen, så jeg gikk i stedet i gang med å vaske og rydde i villaen. Midt i vaskingen ringte telefonen og da var det Sissel som var i den andre enden. Hun hadde vært ute og spasert seg en tur sammen med Kjell, men observerte at jeg hadde lagt igjen et ubesvart anrop hos henne. Sissel kunne berette at Kjell for tiden er noget bedre i ryggen, men han er fremdeles sykemeldt 100% og det er lite som tyder på at han vil bli arbeidsfør igjen. Han ligger fremdeles på sofaen hver eneste dag, dog ikke like meget nu som før jul. Sissel mener behandlingen han får hos fysiorerapeut er gunstig for han, men selv liker ikke Kjell å bli klådd på av den 65 år gamle herren som innehar stillingen, så han vil bare gå til behandling en gang i måneden. Det skal ikke være lett her i verden. Hos Bente i hovedstaden sto alt vel til. Som vanlig har hun lagt bak seg en helg rik på kultur. (Hun var i operaen på lørdag og på anikkmesse på søndag.)

Mor og jeg nøt leverboller med ertestuing, mandelpoteter og hjemmelaget brun saus ved 16-tiden. Klokken 18.00 kom den skallede på kake og kaffe. Mor sølte varm kaffe i fanget og laget litt av en scene, mine lesere; akk og ve, men heldigvis var kaffen blandet med melk, ei heller var koppen full, så alt gikk bra til slutt. Naboen refererte fra sammenkomsten og byturen han hadde vært på dagen før, mens jeg talte om min rolige lørdag i villaen. Naboen hadde med seg en liten gave til meg faktisk. Kameraten Einar hadde liggende fremme en roman av Julia Walters på bordet og naboen kommenterte at hvis jeg hadde sittet der så hadde jeg sikkert tatt opp boken og forsvunnet inn i fantasiverdenen til frk. Walters. Einar mente at siden naboen har slik en leseglad venninne så kunne han bare ta med seg boken og forære den til meg. Kjære Einar; takk og takk! Forøvrig forløp søndagen stille og vel for seg. Man bivånet intet mindre enn to skiflyvningsrenn og da aftenen kom så man på "Tore på sporet".

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter