tirsdag 5. november 2013

66 år, mor skranter, Hildegunn innlagt og utskrevet, Sissel, fra skoleverkets plikter, uvennskap i det skeive miljøet, rolig helg, Kennedy-søster, skuespillerinne skranter hen m.m...

Godtfolk!

Enkefru Constance Harvey fra Swansea i Wales feiret sin 107-års dag den 9. oktober, jmf. bildet til høyre.

Constance var datter av superhundreåringen Anna Eliza Williams, som var verdens eldste person da hun døde den 27. desember 1987, 114 år gammel. Bestemoren til Constance ble også gammel; 98 eller 94 år, avhengig av hvilke kilder man stoler på.

Man gratulerer med vel overstått feiring!

Det er nu evigheter siden man sist hadde tid til å forfatte et skikkelig innlegg her i bloggen. Om jeg ikke husker feil så nærmer det seg vel en måned. Det har rett og slett vært for hektisk til at man har kunnet prioritere blogging. Besøk fra østlandet, stell av mor og lange arbeidsdager som undervisningsinspektør har satt en effektiv stopper for all blogging i flere uke. Meget har skjedd siden sist, men intet av revolusjonerende karakter. Å skulle begynne og gå tilbake til begynnelsen/midten av oktober for å nøste opp i hendelsene dag for dag ser jeg på som såpass vanskelig at jeg velger å droppe det. I min fremskredne alder - hele 66 år nu - blir det stadig vanskeligere å huske ting som har vært. Man får heller takke Herren og tilfeldighetene for at man fikk oppleve nok en bursdag.

Forøvrig gikk feiringen den 14. oktober fredelig for seg og ingen sparket i taket. Man feiret med kringle, sjokoladekake, eggelikør, svart kaffe og godt selskap! Bare naboen, Turid,  Tove Johs-Castell og min søster Anne-Grethe var innom villaen, men det var i grunnen mange nok og jeg ble akkurat passe feiret. Min stadig skrøpeligere mor på nærmere 94 år hadde en dårlig periode akkurat omkring de tidene, så det hadde på ingen måte sømmet seg med hjemmebrent på bordet og full rulle i villaen. Anne-Grethe og mor hadde gått sammen om å kjøpe en nydelig blomst til meg, som attpå til sto oppi en virkelig flott potte. Tove forærte meg sin nyeste diktsamling, som ennu ikke har kommet i handelen - dog skal den visst bli å finne i god tid før jul - den heter forøvrig "Stavanger i blest og blomst". Naboen var ikke like oppfinnsom, men jeg takket ydmykt for en pakke med rød mikstur samt en Oliver Twist-skråtobakk.

Onsdagen for to uker siden ble meget begivenhetsrik. Først ankom min søster Sissel fra østlandet utpå eftermiddagen, som avtalt en ukes tid i forveien. Så fikk jeg telefon fra Turid med bud om at Hildegunn hadde blitt innlagt på sykehuset i hurten og sturten med akutte og store magesmerter tidligere på dagen. Hun ble kjørt av en nabo, efter at hun nærmest hadde falt om i trappeoppgangen i blokken der hun bor i Saxemarken. Efter meget møye og stort besvær - både datteren og Jarlfrid ilte til sykehuset - viste det seg at det kun var tale om et smertefullt, dog relativt ufarlig tilfelle av nyrestein. Til tross for dramatikken ble hun utskrevet fra sykehuset allerede få timer efter innleggelsen, dog med 10 dagers alkoholforbud. Datteren og Jarlfrid pleiet henne gjennom de første "kritiske" dagene uten pils og sørget for at hun inntok de tilrådde mengdene med vann, slik legen og sykepleieren på sykehuset hadde anmodet om. Så vidt meg bekjent skal hun nu være fullt oppegående igjen, dog har man ennu ikke talt med henne efter denne dramatiske dagen, annet enn en gang på telefonen.

Rektor ved ungdomsskolen var sykemeldt f.o.m. mandag sist uke og resten av uken, selv om han riktignok var innom en 4-5 timers tid på fredag for å bistå undertegnede. Således ble det ekstra lange dager på undertegende i uken som gikk og den planlagte bloggingen gikk i vasken nok en uke. På onsdag satt jeg på skolen og arbeidet fra 07.45 til 16.30, som er meget lenge i min alder. Jeg satt en del med computeren og fylte ut diverse skjemaer, blant annet fikk jeg fylt ut tentamensskjemaene og kursdagene for resten av terminen. Jeg var også i telefonen og fikk bestilt en vikar til mandag og tirsdag denne uken. PVS tar betalt i dyre dommer for å leie ut vikarer til skoleverket, men uten hjelp denne uken hadde det blitt en liten krise. Jeg har gjennom årene gjentatte ganger foreslått at kommunen selv burde organisert en slags vikarpool, slik at rektorer, undervisningsinspektører og avdelingsledere kunne ringe dit for å få tak i en vikar, men kommunen viser aldri initiativ for å få på plass et slik opplegg. Man vil visst heller betale full lønn pluss 70% ekstra per time for å leie inn fra private, selv om dette er idioti sett fra et økonomisk ståsted. At kommunen er Høyre-styrt kan jo spille en relativt stor rolle i at man lar de private få pengene.

Torsdag aften og fredag aften sist uke ble i sin helhet viet huslige sysler (kakebakst, husvask, teppebanking, rydding, soting av ovn m.m.) samt handling. Jeg ønsket å gjøre unna det meste før helgen, slik at jeg kunne nyte livet i helgen, i stedet for å stresse rundt med diverse gjøremål. Dessuten fulgte jeg mor til legen fredag formiddag. Jeg hastet hjem fra skolen for å få være den støttende og hjelpsomme datteren jeg alltid er. Den som hadde sett drosjesjåføren og undertegnede i sving med å dytte mor inn i drosjen hadde nok humret godt. Det var sikkert et festlig syn. Naboen var i Kristiansand for å besøke sin søster fra torsdag til fredag og hadde med seg bilen. Derfor ble det drosje, men han som kjørte oss var heldigvis en norsk herremann i 50-års alderen; en god gammeldags drosjesjåfør med sigarettånde og lokalkunnskap om enhver gate på Eiganes. Våre nye landsmenn har en lei tendens til å ane lite om hvor de forskjellige gatene ligger. Hvorvidt det skyldes at de stoler blindt på gps-utstyret sitt eller at de er uforstandige skal forbli usagt. Da mor var vel hjemme igjen dro jeg tilbake til Tasta for å arbeide til klokken var 15.15.

Naboens kamerater Einar og Frits har blitt uvenner, mener naboen å vite. Han har i løpet av de siste par ukene talt med begge herrer og fått meget varierende versjoner av det som skal være årsaken til uoverensstemmelsene. Frits er irritert på at Einar og Odd og forsåvidt også Hansemann og Knut later til å være mer interessert i å menge seg med bermen enn å være ekte og solide kamerater og delta i sammenkomstene til Frits. Han mener også at Einar og Odd slenger for meget med leppene. I følge Frits skal sågar Einar ha "røpet" på et vorspiel nylig at min skallede nabo vanker i Bjergstedparken, noe han mener er skammelig, intet mindre. Naboen er forsåvidt tidvis og relativt åpen om at han er viril og tar ikke meget på vei av den slags rykter. Einar mener at Frits er bitter og misunnelig på at det var han og ikke Frits som ble tatt inn i varmen av kretsen rundt Jan Rune, Toni, Morten og co. Akk og ve, disse homsene, disse homsene...

Det er uroligheter blant lesbene også. Anki og Nina har kuttet all kontakt med gjengen rundt Bente, Unni og Merethe, efter en temmelig røff krangel omkring sengehygge, kjærlighet som døde o.s.v. Man kan vel kalle det et trekantdrama fra virkeligheten, hvor venninner på hver sin kant støtter opp og blander seg inn mer enn hva som strengt talt er nødvendig. Jeg skal ikke detaljere særlig meget fra spetakkelet, men meget hadde gått mer vel for seg om ikke alle hoppet til sengs med første og beste quinde til enhver tid. Herr Hugo har sin del av skylden. Det var han som skjenket opptil flere av de involverte quindene denne helgen for mellom to og tre uker siden, og når man blir bedugget så blir det som kjent ofte bråk ut av det, i alle fall når det er lesber involvert. Så langt har ingen svingt knyttneven, men mange stygge ord og karakteristikker har haglet i begge retninger. Akk, man føler seg tidvis som den eneste dannede quinden igjen her i byens skeive miljø. Riktignok er Turid et hederlig unntak. Hun oppfører seg aldri som en taskenspiller.

Så sent som lørdag aften ble jeg oppdatert på telefonen av Turid, som kunne fortelle at Bente og Unni sørget for at Anki og Nina ikke ble invitert til et lesbevorspiel i regi av Malin, Kine og Daria fredag aften, altså nu den 1. november. I stedet måtte Anki og Nina ta "vorspielet" på Mami, før de marsjerte ned til HoT Open Mind for å møte lesbemiljøets mange quinder med meningers mot og røffe knyttnever. Min skallede nabo kunne faktisk gå god for at nevnte quinder var innom Mami fredag aften. Han var der sammen med Frits for å beskue ungdommen og nyte øl, men gikk hjem da de stengte, i stedet for å gå videre ned til Skagen. Jeg tipper at siste ord ikke er sagt mellom de steile frontene i lesbemiljøet og lover å holde eder lesere oppdatert eftersom nye episoder innrapporteres til undertegende.

Mor og jeg hadde en rolig fredag aften. Jeg serverte henne sågar rundstykker på sengen. Selv tittet jeg på fjernsynet og satt litt på internett. Lørdag var jeg på Madla Amfi for å handle. I og med at det ble strålende vær (noe det ikke var på fredag og ei heller ble på søndag, da det blåste opp til stiv kuling og striregnet) spaserte jeg hele veien til Madla, men ble tatt på sengen av de kaotiske forholdene ved Siddishallen, hvor det hadde samlet seg hundervis av tullete folk i forbindelse med et eller annet løp, som jeg ikke hadde hørt et eneste ord om. Folkemengden var så stor at jeg måtte gå i sikksakk for i det hele tatt å komme fra det med livet i behold. Ennu verre var det at enkelte deltagere fra løpet kom løpende som villmenn, som om de hadde en løve i hælene. Jeg hadde uansett planlagt å ta drosje tilbake fra handleturen og priset meg lykkelig over at jeg slapp unna disse tullete menneskene på tilbaketuren med helsen intakt.

Lørdag aften nøt naboen og jeg en skvett av det sterke. Han inntok konjakk, mens jeg hygget meg med eggelikør. Jeg var også innom Facebook for å vise den skallede noen bilder herren der nede i Thailand hadde lagt ut fra et eller annet halloween-kalas i Chiang Mai. Det er noget underlig at et land bygget omkring buddhismen feirer en kristen merkedag som halloween, men det er vel for å få seg en dram eller 5, vil jeg anta. Thaiene er jo kjent for å smake på brennevinen så det holder. Selv ble jeg rett og slett forbannet på alle ungene som herjet i nabolaget her torsdag aften. Efter at det hadde ringt på døren 4 ganger gikk jeg ut og bant fast et tau mellom gelenderene på trammen, omkring en 60 cm fra ytterdøren, og dermed ble det slutt på det hersens rennet på trammen. Jeg slo også av utlampen og trakk igjen gardinene på det vinduet som vender ut mot gaten. Mange synes sikkert at man ikke bør oppføre seg som en bitter gammel heks på halloween, men jeg er såpass belest og lærd at jeg vet nok om halloween til å vite at dette er noe handelsstanden har kokt sammen her til lands. Derimot feiret jeg allehelgensaften i helgen, dog på dannet vis.

Enkefru Jean Kennedy Smith, den eneste gjenlevende av søsknene til president John F. Kennedy, er 85 år gammel, men ser ut som en stram 70-åring! Hun ble nylig intervjuet og talte da blant annet om sin mor (Rose Kennedy, som ble 104 år gammel) og om sin irskættede bakgrunn. Jean, som ble enke i 1990, under en måned efter den fantastiske 100-års feiringen til moren i Hyannisport, var i årene 1993 til 1998 ambassadør i Irland og utførte i de årene en meget grundig jobb. Årevis tidligere hadde hun vært en av de viktigste støttespillerene i brorens presidentkampanje. Jean hadde 4 søstre, hvorav den ene omkom i en flyulykke som 28-åring, mens de tre andre døde da de var henholdsvis 86, 88 og 82 år gamle. Mange spår nu at Jean kommer til å leve lenger enn alle sine 8 søsken og at hun er den eneste som har arvet den sterke helsen som preget både hennes mor og mormor. Få kjenner til det, men da de fatale skuddene falt i Dallas i november 1963 levde fremdeles bestemor Mary Josephine Fitzgerald, 98 år gammel, og gjennom hele USAs historie har det aldri før - eller senere - skjedd at en avdød president har efterlatt seg en bestemor eller bestefar.

Klikk på linken for å se intervjuet med Jean Kennedy Smith:
http://vimeo.com/70872796

Skuespillerinne Bab Christensen (85) hviler ut på et sykehjem i hovedstaden efter å ha opplevd meget helsebesvær i senere måneder. Den engang så stramme skuespillerinnen, viss egen mor (Gerda Ring) ble 107 år, lider av mangt og meget. Hun er avhengig av rullestol for å komme seg rundt og holder tidvis sengen. Får få år siden så undertegnede på det som temmelig sikkert at nevnte quinde ville komme seg langt opp i 90-års alderen før hun kastet inn årene, men det er ikke alltid slik at en datter følger sin mor i helse og levealder. Broren til Bab, som het Pelle, fulgte heller ikke i morens fotspor og falt fra allerede som 72-åring; det skjedde attpåtil mens moren fremdeles var i live, 104 år gammel.

Lasse Kolstad, som var gift med Bab Christensen, var 90 år gammel da han døde i fjor vinter. Selv om foreldrene til Lasse døde da de var henholdsvis 76 og 81 karet både han og broren Henki Kolstad seg til høye aldre. Henki ble 93. De 5 mindre kjente søsknene til skuespiller-brødrene døde alle før fylte 90 år: Knut (1911-1991; 80 år), Stener (1913-1983; 70 år), Carl (1916-1997; 80 år), Mette (1918-2007; 88 år) og Iver (1922-1985; 63 år). Farfaren til Lasse og Henki ble 84 år, mens hans far igjen (som levde til 1908) ble hele 91 år.

Takk for oppmerksomheten!

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter