onsdag 27. november 2013

Pensjonisttilværelse, rolig helg, innom skolen, naboen på sauna og LLH-fest, Dallas november 1963, uro i Thailand, 112-års dag, huslige sysler m.m...

Ærede lesere!

Til høyre sees Jackie Kennedy Onassis, slik hun så ut da hun var 57 år gammel. Det var på den tiden 23 år siden ektemannens attentat i Dallas, men i skrivende stund er det hele 50 år siden den dramatiske dagen som skulle forandre verdenshistorien.

Da har man lagt bak seg en rolig helg som pensjonist. I en alder av 66 år er det nu ugjenkallelig slutt på livet som arbeidstaker. Man hadde sin første jobb i et gartneri som 17-åring forsommeren 1965 og avsluttet karrieren som arbeidende quinde som konstituert undervisningsinspektør ved en ungdomsskole. Det skal med rette sies at jeg gikk opptil flere runder med meg selv angående hvorvidt jeg skulle slutte av sakte eller brått - man kunne jo f.eks. undervist på deltid ut terminen - dog skjedde det brått, men ikke brutalt. Rektor var meget forståelsesfull for at helseproblemene hadde forverret seg, dessuten har jeg stått på i ukesvis nu i høst. Yngre krefter får slippe til. Det finnes jo en hel rekke med bitre quinder i skoleverket mellom 45 og 55 år. La nu engang en av disse få slippe til. Skål!

Jeg var forøvrig innom skolen på mandag for å rydde opp efter meg på kontoret. En lærerinde på 52 år kom akkurat da innom med sykemelding - og oppsigelse! Det viste seg at det har vært en lengre konflikt mellom henne og rektor og mandag morgen toppet det hele seg. Hun ringe inn og informerte om at hun led av migrene og at hun således ikke kom til å møte opp på post denne dagen. Det var ikke rektor som tok imot den telefonen, men da han kort tid derefter ble informert av lærerinden som hadde tatt imot beskjeden ble han arg og slo i bordet, før han visstnok smalt igjen døren til sine indre gemakker. Han hisset seg opp og sa at han aktet å ta en telefon til nevnte quinde så fort som overhode mulig, noe han også åpenbart hadde gjort, for da jeg talte med quindemennesket ved 14-tiden, altså i det hun kom for å levere papirene, fortalte hun at han hadde vært høyst utidig og usakelig på telefonen den morgenkvisten. Ikke er han en god leder heller, mente hun å vite, dog vet jeg at det har ulmet mellom de to i ukesvis. Det startet allerede i september da hun ikke fikk permisjon for å arbeide full tid som speiderleder i noen måneder. Akk, sannelig er man glad til for at man ikke har noe med noe å gjøre lenger. Bank i bordet!

Min skallede nabo tilbrakte store deler av helgen i hovedstaden - for det meste på Hercules sauna, hvor udannelsen og det lugubre ikke kjenner sin besøkelsestid. Mine mer eller mindre virile og frivole venninner tilbrakte i alle fall lørdagsaftenen på kalas - hos Anki i Kvernevik, i anledning at hennes venninne Magny fylte 40 år - hva de gjorde resten av helgen vites ei. Man kjenner heller ikke til særlig mange detaljer fra herjingene, da verken Hildegunn eller Turid tok telefonen søndag aften.

Undertegnede var på Kvadrat et par timers tid på lørdag, forøvrig skjedde det slettes ingenting hele helgen. Mor har vært litt opp og ned i formen den senere tid, det samme kan vel i bunn og grunn sies om meg selv, så det var nok til det beste for oss begge at førjulsfreden senket seg ned over Torfæusgaten, denne helgen. Riktignok bakte jeg sirupsnipper på søndag. Samme dag hadde vi også besøk av min søster Anne-Grethe fra Klepp, men det har vært en usedvanlig stille og rolig helg. Både fredag aften og lørdag aften satt jeg timesvis i stuen og glante på fjernsynet, tidvis sammen med mor, som hadde med seg et broderi med julemotiv bort til sofaen. Det gikk en helg mengde med dokumentarer om John F. Kennedy på fredag, lørdag og søndag, i anledning 50-års dagen for attentatet i Dallas den 22. november 1963. Det var særlig to av dokumentarene som var interessante; en om Kennedy-efterkommerene og en om selve attentat-dagen, hendelsene time for time og efterhvert minutt for minutt.

At Rose Kennedy ikke tok sin død av all elendigheten der i gården er intet mindre enn et mirakel av de ytterst skjeldne. Elendigheten satte i gang allerede i 1923 da hennes yngste søster døde, bare 23 år gammel. Så, i 1935 og 1936, døde først den yngste broren, efterfulgt av søsteren Mary Agnes Gargan. Rose mistet sin eldste sønn, Joseph Kennedy jr. i krigshandlingene i 1944. I 1948 døde datteren Kathleen i en tragisk flyulykke og resten av historien er vel mer eller mindre kjent for selv de mindre beleste blant min leserskare. Sin siste begravelse opplevde Rose Kennedy da hun var 103 år gammel. Da var hun dog så senil og skrøpelig at hun observerte heller Jackies begravelse på fjersynet mens hun holdt sengen og slurpet i seg suppe gjennom et sugerør. Når man lever 11 år efter et alvorlig slagtilfelle (påsken 1984) utviser man viljestyrke og kroppskontroll verdig all verdens sportsutdøvere til sammen.

Her i gamlelandet er man noget bekymret over at urolighetene i Bangkok kan komme til å bli ugunstig for herren der nede i Thailand. Man er rett og slett bekymret for den gode mannens ve og vel og anmoder på det sterkeste herren om å søke tilflukt oppe i fjellene nord for Chiang Mai. Det skal finnes mange trygge huler og små hytter i skogen nord for Chiang Mai. Skulle det bli kaotisk og mangel på fast føde lover undertegnede (med økonomisk hjelp fra den skallede) å sende nedover en pappeske med julekaker, gaudost, knekkebrød, flatbrød, meierismør, geitost, bacon og joikakaker. Skål igjen!

Enkefru Emma Otis fra Poulsbo i staten Washington, USA, passerte nylig nok en milepel. 112-års dagen ble feiret med et utall efterkommere til stede på sykehjemmet, hvor hun har residert siden hun var 106. Undertegnede har gransket mange bilder fra begivenheten og kan konstatere at hun ser like vel ut nu som ved 111-års dagen. Det hele er rent merkelig, noe også datteren Doris Davis på 89 år mener. Doris, som ble enke i februar 2011 da hennes 86-årige ektemann falt fra, fortalte pressen at begge de to andre barna til Emma har vandret heden for lengst. Sønnen ble 75 år, mens den andre datteren falt fra allerede på 70-tallet, som 55-åring.

Video fra begivenheten (inkludert noen ord fra datteren) finnes her:
http://www.king5.com/news/local/A-big-112th-birthday-party-for-Washingtons-oldest-resident-228863701.html

Mandag gikk det slag i slag med plikter og huslige sysler. Jeg tok meg et realt fotbad fra morgenen av, efterfulgt av skuring og vasking av badet og klosettet. Neste post på programmet var baking av rundstykker samt noget stell av mor på kammerset (blant annet hårvask og neglefiling, som hjemmesykepleien aldri gjør skikkelig!). På hjemveien fra skolen var jeg innom Prix og handlet. Foruten vanlige matvarer kjøpte jeg med meg både sukker og gjær. Samme aften satte jeg i gang med å sette sats i potetkjelleren, en prosess som efterhvert krever sin giktbrudne quinde. Jeg blandet oppi både salvie, brennesle og umalte pepperkorn, for smakens skyld. Det blir altså hjemmebrent til jul i år også! Både søndag og mandag sto det spaghetti og snurring på middagsmenyen.

I går vasket jeg litt her og der i stuen. Hovedhusvasken ble tatt av to afrikanske quinder for en slikk og ingenting fredag for nærmere tre uker siden, men en lærd quinde blir nu engang aldri fornøyd. Det irriterte meg at de ikke vasket skikkelig i hjørnene på vinduskarmene, ei heller gjorde de seg flid med å dra frem fars gamle reol i stuen. Det måtte jeg gjøre i går, men jeg skulle nok ikke gjort det. Jeg fikk meget vondt i ryggen efter å ha dratt den ut på gulvet og dyttet den inn igjen, dog var det temmelig møkkete under der og det burde ha blitt gjort av disse quindemenneskene. En tredje ting de hadde forsømt var å vaske parafinkaminen i stuen, men de hadde vasket under den. Kattevask, kalles vel en slik vask, men man kan kanskje ikke annet forvente?

Naboen har også fått sitt, denne uken. Jeg var innom han i går og hjalp han med å barbere vekk nakkehårene samt inspisere de nye hyblene han har fått satt i stand nu i høst. Det mangler fremdeles et og annet, så det blir neppe tale om å leie ut på denne siden av nyttårsaften. Dog lukter det friskt av tre på de nyrenoverte soverommene, det skal med rette sies. Jeg hjalp han også med å stusse øyebrynene "som voksen vilt", som han liker å kalle det, en arv han har efter sin far. Jeg møtte hans far ved en rekke anledninger før han falt fra for omkring en 10 års tid siden. Naboen fortalte meg at han har avtalt med kameratene Einar og Frits at de skal reise til Haugesund i helgen, i anledning LLH-Rogalands fest der oppe i sildebyen. Einar m.fl. skal visst reise oppover allerede på fredag, mens naboen og Frits tar bussen lørdag eftermiddag.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter