tirsdag 12. mai 2015

Ragnhild er 107 år, ikke hagevær, film, lesing, støvsuging, naboen, mor, Turid, Haugtussa m.m...

Ærede lesere, fra gamle Siam i sør til Nord-Norge i nord!

I dag er det enkefru Ragnhild Svenningsen (107) fra hovedstaden som får æren av å pryde mitt ydmyke blogginnlegg. Nevnte quinde er for tiden Norges 7. eldste person.

Svigerdatteren, Grethe Svenningsen (1936-2013), havnet i søkelyset i 2004 i forbindelse med at det gikk en dokumetar om hennes kamp mot Alzheimer sykdom på fjernsynet. Grethe var 68 år da hun sto frem sammen med sin da 70 år gamle ektemann (Svein, 81 år) og lot oss følge hennes liv fra hjemmeboende, skrantende quinde til ensom sykehjemspasient. På den tiden var Ragnhild fremdeles i full vigør, selv om hun var langt opp i 90-års alderen allerede da.

Heller ikke i dag har været vært på min side. Stadige regnbyger og en bitter og sur vind fra nord-vest har satt en foreløpig stopper for mine hage-planer. Som nevnt i går handlet jeg inn litt av hvert til hagen min hos Håland hagesenter på ukens første dag. Jeg hadde store planer for alt jeg skulle gjøre i hagen min i dag; raking, rydding av kvist og annet rusk og rask, planting og gjødsling samt spyling av altanen. I stedet for kroppslig arbeid ble det til at jeg satte på en dvd jeg gikk til innkjøp av for noen uker siden, den norske filmen "Som du ser meg" fra 2012, som handler om tre mer eller mindre triste skjebner, som alle må gjøre vanskelige valg. Jeg ble meget positivt overrasket over filmen, hvor blant annet Anne-Marit Jacobsen, Kari Onstad Winge og Henriette Stenstrup spiller. Også Ragnhild Hilt hadde en stor rolle i filmen, som den noget asosiale, dog meget beleste oversetteren Grethe Maigret. Dessverre døde Ragnhild Hilt i fjor, bare 68 år gammel. Det rare er at hun nærmest ser syk ut i filmen også!

Jeg har også lest en hel del i dag, både i Gotha-kalenderen og i min nyeste innkjøpte roman, Moby-Dick, som er en ekte klassiker av den gamle, gode sorten. Moby-Dick kom ut allerede i 1851 og er skrevet av Herman Melville. Det er bare et stort minus ved denne romanen og det er størrelsen. Ikke bare er den omfattende i antall sider, men den er også skrevet på til dels krevende engelsk. Ikke desto mindre bestemte jeg meg for å kjøpe den på sitt orginalsprog. Jeg tar den slags utfordringer på strak arm! Det er i grunnen rart at jeg aldri har havnet i en situasjon hvor jeg har kommet borti denne romanen før. Verken på gymnaset, på lærerskolen eller i mine mange år i skoleverket var boken pensum for meg selv eller mine elever. Ikke det at jeg underviste i engelsk hvert år, for det var jo norskfagets pensum samt heimkunnskap som var mine spesialfelt, men på 80-tallet underviste jeg i engelsk 4 eller 5 år, mener jeg å huske, men det er klart at en såpass omfattende roman som Moby-Dick ville vært for meget for de langt fleste ungdomsskoleelever.

Karl Ove Knausgård skriver om denne romanen: "(...) Moby-Dick er ingen perfekt roman, men den er den perfekte romanen. Neste gang diskusjonen om romanens framtid blusser opp, kommer jeg til å tenke at romanens framtid er dens fortid, at alt den trenger for å si noe om oss og alle omveltninger i vår tid, allerede finnes, og har gjort det helt siden Cervantes skrev Don Quijote på begynnelsen av 1500-tallet og Melville Moby-Dick på midten av 1800-tallet. (...)"

Jeg leste nesten 50 sider i romanen i dag, men jeg har også tatt meg tid til å støvsuge alle gulvflatene i hele villaen (med unntak av kjelleren) samt lage meg en god middag, bestående av kokte poteter og stekt snurring. Jeg har alltid hatt sansen for snurring, men generelt sett er jeg ingen stor fan av mat som kommer i hermetikk-form. Dog, ingen regel uten unntak, sies det. I min alder må man dessuten ha lov til å gjøre det enkelt, i alle fall av og til. Naboen er jo innom på middag i ny og ne, men jeg kommer ikke til å venne han til at middagen står klar på kjøkkenbordet mitt hver dag. Jeg har han på middag, sterkere saker og/eller kaffe og kake hver uke og det får holde lenge og lenger enn lenge. I dag har han forresten ikke vært i spesielt god form, heller. Han telefonerte meg ved 15-tiden for å klage noget over smerter i magen og i siden, men da gjorde jeg temmelig kort prosess og sa som sant er at han burde holdt seg unna Bjergstedparken i helgen! Jeg blir så forbannet på denne rekingen hans til og fra denne hersens parken! Måtte hele elendigheten brenne ned i sommer!

Sent i eftermiddag var jeg en tur innom mor, som er sengeliggende på Stokka sykehjem. Akk og ve, hvilken elendighet som vederfares henne! Hun ligger bare der, enten med øynene lukket eller med et forskremt og forvirret blikk. I følge hjelpepleieren som har hovedansvaret for henne der så veier hun nu bare 54 kilo. I dag ropte jeg inn i øret hennes at det var Toril, "datteren din!!!", som var på besøk, men hun svare meg ikke. Da jeg spurte hvorvidt det sto bra til med henne fikk jeg dog en slags respons. Da åpnet hun øynene sine skikkelig, kikket på meg og smilte og sa noe som godt kunne vært en slags bekreftelse på spørsmålet mitt. Mor var 82 da hun fikk sitt første slag og har i senere år hatt opptil flere nye slag og drypp. I tillegg har hun langt fremskreden vaskulær demens og hører dårlig. At hun i det hele tatt har levd så lenge som hun har skyldes gode gener, tror jeg. Min mormor ble nemlig innpå 102 år.

I aften telefonerte jeg Turid for å få bekreftelse på hennes deltagelse under villaens kalas førstkommende lørdag. Hun refererte fra elendigheten hun har vært med på i helgen, og stakkars quinde, altså, det sier jeg eder, lesere fra fjern og nær. Turid måtte nemlig være sin mors selskapsdame i Sveio i helgen - fredag til mandag - og enhver som kjenner til denne gudsforlatte plassen på sydspissen av Hordaland vet at det skjer lite og ingenting der. Onkelen til Turid, som eide et hus der oppe, døde for et par ukers tid siden og nu var Turid og moren der oppe for å rydde litt i huset samt for å gå igjennom gamle bilder og diverse papirer. Sveio er en av disse kystkommunene på vestlandet, hvor det er langt mer fjell og stein enn det er mennesker. I 1974 ble jeg tilbydd et halvårs vikariat ved Førde skole i Sveio, men den som takket for seg efter 4 uker var ingen andre enn undertegnede. Jeg mistrivdes særdeles meget, likte verken folket eller den kristne og konservative hybelvertinnen min og tanken på at det var lenger enn langt til nærmeste skikkelige by fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min i sene aftenstunder i kjellerhybelen. Verken før eller siden har jeg sagt opp en mandag og vært ute av skolebygget for godt innen fredag eftermiddag! Det er således ikke uten grunn at jeg har medfølelse for Turid.

Jeg fikk også høre at det har vært spetakkel på Haugtussa igjen, hvor to meget røffe lesbiske quinder har residert i lengre tid. Den røffeste og mest maskuline av de to skal ha banket opp kjæresten slik at vedkommende måtte innom legevakten. Turid mener å vite at begge har en fot borti marihuana- og LSD-miljøet rundt Ullandhaugtårnet. Det er sikkert derfor de har en lei tendens til å havne i håndgemeng med innehaveren av HoT Open Mind og stadig blir forvist, til stor underholdning for tilskuere ved inngangspartiet. Turid kjente mere til skinnjakke-lesben på Haugtussa før. Nu for tiden høres bare et og annet rykte, og som regel innebærer ryktene nytt om bråk, spetakkel og annen elendighet. Personlig mener jeg - og det lot jeg også Turid får vite - at mange røffe quinder som er i forhold ikke er takknemmelige nok over å ha funnet seg en livsledsager. Har man funnet seg den man ønsker å dele livet med bør man tone ned både inntaket av narkotika og kanskje roe ned noget deltakelsen i utelivets gleder. Hva er vitsen med å være i forhold hvis man skal herje som en desperat, ensom og forvirret sjel på evig søken efter seg selv?

Nu skal jeg smøre meg tre knekkebrød med sild og majones og kulturmelk til og nyte aftensmat foran fjernsynet.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter