onsdag 13. januar 2016

Wijk bij Duurstede, blodpropp og sykehusinnleggelse, tidlig fly tilbake til Stavanger, naboen invisterer, Kim Friele, Wenche Lowzow, det snør...

Ærede lesere!

Det er grått og trist i Wijk bij Duurstede nu i januar. Det er ikke meget som minner om kongelig luksus på dette bildet, som er tatt fra altandøren og i retning hagen på prinsessens eiendom Marienhoeve.

Hvilken elendighet! Ikke før hadde jeg ankommet Nederland og Wijk bij Duurstede så ble jeg rammet av blodpropp i høyre fot og måtte legges inn på et sykehus i Doorn, i nærheten av Wijk bij Duurstede. Jeg tålte nok ikke flyturen og alt stresset den medførte. Ingeborg og jeg var på vei fra Amsterdam til Utrecht da jeg fikk smerter i foten. Smertene avtok ikke i det vi nærmet oss prinsessens flotte villa og det ble i samråd med sjåføren (herr Antonius Bode) bestemt at man skulle få meg til legevakten og derfra ble jeg efter en hurtig undersøkelse sporenstreks sendt til et hospital i Doorn, kalt Diakonessenhuis. Der fikk jeg intravenøs medisin og ble undersøkt av en meget myndig lege. Samme aften ble jeg videresendt til et annet sykehus, uvisst av hvilken grunn.

Dette andre sykehuset lå i Rivierenland, en trøtt og sliten landsby eller småby i nærheten av Doorn. Jeg husker bare at jeg følte meg usedvanlig trøtt og sliten, og i mitt stille sinn hadde jeg nok visse tanker om at døden kunne inntreffe når som helst. Selv om Ingeborg taler noget nederlandsk og vi begge er stødige på engelsk oppsto det diverse kommunikasjonsproblemer. Den asiatiske hjelpepleieren gjorde ikke saken bedre. Han behersket verken evnen til å tale med aldrende quinder på god Oxford-engelsk eller evnen til å lese kroppssproget. For et fjols! Selv det å få et glass vann skulle vise seg å bli et svare strev. Da legen begynte å tale om at jeg skulle sendes tilbake til det første sykehuset igjen for behandling der, fant Ingeborg tiden moden til å telefonere prinsesse Irene.

Da prinsessen noget senere ankom hospitalet for å beordre stopp av planene om å forflytte meg igjen samt for å få fortgang i behandlingen, ble det andre boller. Både overleger i slutten av 40-års alderen og fjollete hjelpepleiere med asiatiske røtter bøyde seg i støvet for kongens moster og straks efter kunne hun returnere til Wijk bij Duurstede. Selv fikk jeg nu den beste behandling som tenkes kan, selv om de for lengst hadde fått reiseforsikringsbeviset og HELFO-kortet mitt (bevis på at man er norsk statsborger og skal ha rett på god behanding i hvilket som helst EØS-land), dog gjør man åpenbart forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker i Willem Alexanders rike! Ingeborg ble sittende ved siden av sengen min til klokken nærmet seg 22.00, men da sa jeg at nok fikk være nok og anmodet henne om å reise til den kongelige residensen, vel vitende at jeg nu var i de tryggeste hender.

I løpet av denne aftenen og den påfølgende dagen fikk jeg medisiner både intravenøst og oralt. I tillegg satte de kort tid efter ankomst en sprøyte rett i leggen min. Jeg tok i mot alt jeg fikk, men dårlig kommunikasjon gjorde at jeg slettes ikke ante hva det var jeg kastet innpå av tabletter og hva de lot renne inn i blodårene mine. På et eller annet stadium av den første natten kastet jeg opp utover gulvet ved siden av sengen, men det tror jeg kom av en reaksjon på medisininntaket i kombinasjon med nervøsitet og generelt svekket helsetilstand. Det lå nok ikke alvorlige underliggende årsaker bak.

På lørdag - nå var også Ingeborg tilbake ved sykesengen - viste blodprøver at blodproppen langt på vei var løst opp og at faren for hjerneslag eller blodproppsdannelse i lungene var redusert fra "moderat" til "lite sannsynslig". Nu startet Ingeborg og jeg arbeidet med å få tak i en tidligere flybillett hjem til Stavanger for undertegnede, samtidig oppfordret jeg Ingeborg til å utsette sin avreisedato med et par dager, mot at jeg skulle betale det ekstra mellomlegget. Jeg mente at hun burde være lenger i Nederland enn planlagt i.o.m. at jeg følte jeg hadde ødelagt helgen hennes, dog ville hun overhode ikke høre tale om den slags tøys. "Jeg er først og fremst en god venninne for deg, Toril, dernest er jeg prinsessens venninne". Slike rause ord og rørende omtanke varmer godt i en gikthelseløs skrott.

For å gjøre en lang historie noget kortere og mer konsis fikk Ingeborg bestilt flybilett hjem til Stavanger med avreise fra Amsterdam sent søndag eftermiddag. Ved 17-tiden lørdag ble jeg utskrevet og fikk med meg en hel del papirer som jeg fikk beskjed om å avlevere til fastlegen min i Stavanger på mandag for vurdering av videre behandling. Legen som skrev meg ut fra sykehuset mente det var liten risiko for komplikasjoner på flyet hjem til Stavanger, men ba meg ta to tabletter fra en av de tre eskene jeg hadde fått med meg en time før flyavgang. Ingeborg og jeg tok nu drosje til prinsessens flotte villa, hvor jeg ble innlosjert i et gjesteværelse i annen etasje. Prinsessen selv var alene hjemme da vi ankom og var svært så elskverdig og bekymringsfull over min skrantende helsetilstand. Hun beordret meg rett i sofaen i den ene stuen, hvor hun så disket opp med deilig kjøttsuppe med hjemmelagede rundstykker til.

I løpet av aftenen fortalte prinsessen oss at hun har bestemt seg for å selge villaen i Wijk bij Duurstede og flytte nærmere sin søster, prinsesse Beatrix, og datteren Margarita. Tidligere dronning Beatrix har holdt til i landsbyen Lage Vuursche efter at hun abdiserte i 2013. Der bor hun i et lite, men praktisk slott, som har vært i hennes eie helt tilbake til ungdommen. Prinsesse Irene viste meg flere bilder av slottet, blant annet et morsomt og idyllisk et hvor prinsesse Beatrix står på alle 4 i et blomsrbed mellom et vindu og en dam. Prinsessen selv har nylig kjøpt seg en stor leilighet i Wassenaar, den samme landsbyen hvor også datteren bor og bare noen få mil unna storesøsteren. Jeg antar at det er flere gode grunner til at hun nu ønsker å selge unna villaen i Wijk bij Duurstede. For det første er den alt for stor for en enslig quinde på 76 år. For det andre er hagen alt for stor for henne og det er flere timers kjøretur hver gang hun skal besøke sine søstre eller sine barn. I fjor kolliderte hun dessuten i utkaten av Haag og har siden hatt vondt i nakken.

Det var forresten min fortjeneste at hun begynte å tale om dette flytteprosjektet sitt. Jeg påpekte nemlig at pianoet hennes ikke sto i entreen da jeg var der sist gang og ganske riktig. Hun har allerede begynt å flytte rundt på ting med tanke på å selga unna det hun ikke får plass til i leiligheten i Wassenaar. Jeg antar at hennes 4 barn tar det de ønsker å ta, men skal man være ærlig og det bør man jo, så må jeg nok innrømme at en del av pyntegjenstandene og bildene på veggene i villaen der i Wijk bij Duurstede er av en sådan karakter at den yngre generasjonen neppe har ønsker om å dekorere sine leiligheter og hus med det. Prinsessen har samlet opp utrolig meget spennende gjennom sitt lange liv og spesielt de 25 årene hun har holdt til i den romslige og skjermede villaen, som hun nu altså vil kvitte seg med. Mon tror hvor meget hun skal ha for den? Å selge min ringe villa på Eiganes for så å flytte til Wijk bij Duurstede er absolutt ikke en utenkelig tanke for meg. Det kunne jeg fint sett for meg, men jeg har nok ikke økonomi til å betale det prinsessen forlanger. Akk og ve!

Jeg følte meg vel ivaretatt i Wijk bij Duurstede, men samtidig følte jeg meget sterkt at jeg ødela helgen for Ingeborg og at jeg var en pest og en plage for prinsessen, selv om hun bestandig smilte vennlig. Efter en god natts søvn ble jeg kjørt til flyplassen i Amsterdam av Anna Jacoba, som fungerer som en slags hoffdame og assistent for både prinsessen og prinsessens venninne, baronesse Evelyn Drory van den Eynde. Frøken Jacoba fulgte meg gjennom hele prosessen, like frem til gaten, men da visste jeg at jeg hadde full kontroll og sendte henne avsted, men først ga jeg henne en god klem og 100 euro.

Min skallede nabo hadde blitt telefonert tidligere samme dag og sto klar og ventet på meg i det jeg ankom Sola flyplass. Jeg telefonerte ikke for å tinge skyss - jeg visste jo at han hadde kollidert og ødelagt bilen sin - men for å referere fra elendigheten jeg hadde rotet meg borti og for å informere om at han ikke måtte lure på hva som sto på hvis han så meg komme hjem lenge før tiden, men sannelig min hatt så hadde naboen gått til innkjøp av en splitter ny Saab på lørdag, og det uten å gi meg et eneste hint i løpet av dagene før. Således kunne han møte opp og hente meg, noe jeg satte stor pris på. Jeg ble temmelig ør og sliten av alt styret med flyplass-stress, flytur og baggasje-henting. Da jeg kom hjem ga jeg naboen 200 kroner, satte fra meg baggasjen i gangen og gikk rett opp i annen etasje, hvor jeg sov, delvis med klærne på, i nesten 4 timer.

Da jeg våknet opp igjen var det snart natt, men jeg sto likevel opp og kastet innpå en 4-5 knekkebrød med diverse pålegg samt et glass med kulturmelk. Derefter gikk jeg straks tilbake til sengen igjen, dog med et kryssord, denne gangen. Jeg sovnet vel rett før klokken 02.00 natt til mandag.

Mandag var jeg hos fastlegen min og tirsdag var jeg inne til poliklinisk undersøkelse på SUS og så langt later det til at all medisineringen har tatt knekken på helseplagene i foten. Sånn, da taler man ikke mer om helsen i denne omgang. Nok får være nok og dermed basta!

Man tok for seg Kim Friele-biografien (utgitt 2015) i går og den var såpass spennende at i løpet av gårsdagen og dagen i dag har man lest ut hele sulamitten! Boken tar for seg den frivole ungdommen i Bergen, den årelange homokampen i hovedstaden, hennes livs kjærlighet (Wenche Lowzow) og senere års otium og livet som velfortjent lesbedronning. Den modige Kim Friele har vært i kast med alt fra Nina Karin Monsen til Frp og LLH. Men det er hennes fortjeneste at man fikk fjernet ulovligheten av å være homofil på 1970-tallet! Og det var hun og hennes støttespillere - men hun i fremste rad(!) - som sørget for å få homofili fjernet som psykiatrisk diagnose.

Da Kim traff sin tilkomne, Wenche Lowzow, var det på et rektorkontor på Oslo øst. Der var Wenche rektor og ganske snart rykket direktørdatteren opp og ble stortingsrepresentant. I boken kommer det frem at Wenche inntok store mengder alkohol og medisiner på 70-tallet, trolig fordi hun trengte hjelp i en vanskelig hverdag bestående av fornektelse og angst. Hadde ikke den 42-årige frivole og krigerske frøken Friele kommet inn i livet til 51-åringen akkurat da, nettopp i grevens tid, kunne det gått riktig så galt. Kim sørget for å kaste på dør både brennevin og medisinglass. Kim innrømmer også at Wenche var svært så rotete av seg og det tok et helt år å få orden i leiligheten.

På 1980-tallet tok Kim og Wenche stadig med seg Kims mor - Kim kom for øvrig fra den kjente bergenske reder-slekten Wilhelmsen - opp på Haugastøl-fjellet, hvor Lowzow-familien hadde sin hytte. Der kunne de slappe av alle tre, langt unna kjas og mas fra homofile, politikere, proster og andre. Moren til Wenche, og forsåvidt også faren, tok det usedvanlig sindig da Kim rundt 1960 brøt ut av sitt "bestborgerlige" ekteskap. Faren sa ikke stort, men valgte å la det som skjedde skje, mens moren ble en særdeles viktig støttespiller for Kim de første årene av homo-kampen. Da moren gikk bort på begynnelsen av 1990-tallet sørget Kim og Wenche 10 dager til endes og levde i denne tid i total isolasjon fra omverdenen.

Da lederen av daværende Stor-Oslo Høyrekvinner, den noget bitre og nu avdøde Kirsten Lyche (forøvrig med Stavanger-aner), i 1978 telefonerte stortingsrepresentant (for Høyre) Wenche Lowzoz for å få greie på om det var hold i ryktene om at hun skulle pleie omgang med "den skandaløse Kim Friele som hadde brakt ulykke og skam over sin mann" måtte Wenche forsiktig og nærmest stotrende innrømme at det muligens kunne være tale om noget diskre omgang med nevnte quinde. Den påfølgende tiraden fra fru Lyche kunne overhøres av Kim Friele selv, som sto og lyttet inntil telefonrøret ved siden av sin kjære, men for en gangs skyld klarte den senere ukronede lesbedronningen å holde sin munn lukket. Og bra var det! Det skulle nemlig ennu gå mange måneder før Wenche omsider sto frem for offentligheten. Det skjedde i 1979.

Ærede lesere! Les denne boken. Kjøp den og les den! Det anbefales alle som ønsker en grundig innføring i norsk homohistorie fra 1960-tallet og frem til nu i dag.

I dag har det lavet ned snø til den store gullmedalje! I løpet av eftermiddagen har det sikkert lagt seg mellom 5 og 10 cm med snø og gradestokken viser i skrivende stund 0 grader. Hvis dette fortsetter utover natten vil det bli kaotiske forhold på morgenkvisten, men vi som er pensjonister kan ligge lenge og godt er det. De unge får ordne opp i elendigheten på egenhånd. Å bli pensjonist kan trygt anbefales på det sterkeste, helseplager eller ei!

Takk for oppmerksomheten,
Toril.

Ingen kommentarer:

Site Meter