tirsdag 15. mars 2016

Flossie (110), rolig torsdagsaften, man kjører naboen til flyplassen, Kvadrat og Ikea, ny kommode, rolig fredag ellers, sentrum, Klepp, sykepleier-råd fra gamle Siam, meget fredelig helg, man henter naboen, man blir syk, amerikanske presidenter m.m...

Ærede lesere!

Til høyre sees enkefru Flossie Dickey fra Cheney i Washington, USA, i anledning sin 110-års dag den 18. februar. Den helseløse quinden til venstre på bildet er datterdatteren Jerri Carver (67), mens quinden til høyre er hennes oldebarn, Sarah Williamson (37).

Flossie var ennu ikke 20 år da hun ble gift med den 15 år eldre Daniel Dickey, som døde i 1972, 81 år gammel. I 2012 døde også datteren Rita, 85 år gammel. To sønner i 80-års alderen lever ennu.

Så har man lagt bak seg nok en helg, dog denne gangen en rolig og dannet helg, nærmest en avspeiling av Guds egen helg, vil jeg tro. Torsdag eftermiddag- og aften skjedde det overhode ingenting å skrive om, med mindre mine mer eller mindre trofaste lesere vil vite hva jeg hadde på brødskivene mine, hvor mange ganger jeg gikk på klosettet og hvorledes det går med broderingen min. Jeg kunne også skrevet om telefonsamtalen jeg hadde med min venninne Tove Johs-Castell, men heller ikke det tror jeg er dypt og inderlig ønsket, så da går jeg videre til neste dag.

Fredag formiddag kjørte jeg Frits og naboen til Sola flyplass i anledning at de hadde bestemt seg for en helg i Oslo med fyll og sauna-besøk. Jeg fikk lov til å disponere bilen helt fritt hele helgen, noe jeg bestemte meg for å utnytte til fulle. Allerede på hjemturen kjørte jeg innom både Kvadrat og Ikea og koste meg stort i nærmere tre timer! Det er utrolig hvor hyggelig man kan ha det, selv om man er alene her i livet. Jeg spankulerte rundt omkring på Kvadrat og var innom mange butikker, kanskje så mange som 10-15? På OBS-kafeteriaen i første etasje bevilget jeg meg både kjøttkake-middag, kaffe og kake. Det ble ikke gjort de helt store innkjøpene på Kvadrat, men på Ikea kjøpte jeg meg både planter, drikkeglass, kommode og to sofaputer.

Da jeg kom hjem klarte jeg å sette sammen kommoden helt alene. Jeg monterte den der den skulle stå, i et av gjesteværelsene i annen etasje. Tidligere i vinter kastet jeg ut en gammel kommode fra det rommet p.g.a. mugglukt, men den var nok også mellom 40 og 50 år gammel. Jeg har ennu ikke fylt opp den nye kommoden, men en av skuffene brukes til å oppbevare en del gamle duker som før lå i den utrangerte kommoden. Jeg kommer muligens til å benytte meg av de resterende skuffene til å oppbevare gardiner og påskepynt, men det får jeg se an efter påske. Påskepynten ligger nu i et kott og skal uansett snart frem for året.

Resten av eftermiddagen og aftenen gikk med til å kikke på fjernsynet, lese, løse kryssord og diverse internett-underholding. Jeg prøver å følge med på hva mine venner og bekjente kunngjør på sine respektive Facebook-profiler, dessuten leser jeg en del nettaviser, bruker youtube og søker opp nytt om kongelige og super-hundreåringer på google. Eftersom årene har gått har jeg blitt rent så flink med computeren min. Jeg fikk min første computer i hus i 1996 eller 1997. Jeg klarer ikke å huske sikkert hvorvidt det var det ene eller det andre året, men at det er omkring en 20 år siden kan i alle fall med sikkerhet slås fast. Og internett blev det i 1999, dog var det første modemet man kjøpte inn både skralt og bråkete. I skrivende stund er jeg på min tredje computer, som er ganske bra med tanke på hvor kortlevde de sies å være. Jeg bør nok snart gå til anskaffelse av en ny. Den aller første gangen jeg satte meg bak en computer var i 1991 eller 1992, på ungdomsskolen. Jeg kunne ingenting!

Lørdag brukte jeg bilen en tur ned til sentrum, hvor jeg blant annet handlet inn matvarer til helgen. Jeg gikk litt rundt på Arkaden og var også innom Kulturhuset, men det ble ikke gjort handel. Jeg parkerte bilen på Jorenholmen, hvor det var temmelig kaotiske forhold, som jo er ganske typisk på en lørdag. At jeg overhode fikk parkeringsplass kommer nok av at jeg var ute "allerede" i 11-tiden. Da jeg skulle kjøre igjen, bare en halvannen times tid senere, hadde det komplette kaos meldt seg i sentrum. Slik et bil-hysteri! Jeg plukket opp noget kaffemat på et konditori i sentrum og kjørte bare hjemom med matvarene, før jeg la ut på en kjøretur utover Jæren i retning Klepp.

Jeg fikk nemlig for meg at jeg ville overraske min søster Anne-Grethe på gården hennes på Klepp med et lite kaffebesøk. Heldigvis var hun til stede da jeg ankom. Hun observerte til og med at jeg kom kjørende og møtte meg ute på trammen, hvor hun ble svært så overrasket, for hun hadde ikke kjent igjen bilen jeg kjørte og undret på hvem det var som ankom og hadde et ærend dit akkurat da. Jeg humret godt da jeg så henne og fortalte om punsjbollene og bollene jeg hadde kjøpt med, og anmodet henne sporenstreks om å sette over kaffekjelen. Anne-Grethe sa at det sannelig var bra at jeg ikke hadde ventet til aftenen med å ta meg en tur, for da skulle hun bort. Sønnen hennes kom også inn fra fjøset og det ble en riktig så trivelig stund med kaffe og kaker samt salviete til Anne-Grethe. Jeg ble sittende i nesten to og en halv time og forsto at Anne-Grethe satte svært så pris på at jeg tok meg den lange kjøreturen fra Eiganes og helt ut til henne på Klepp. Før vi skiltes lovet hun å ta turen innom meg om ikke for lenge.

Da jeg kom hjem rotet jeg sammen noget enkelt til middagsmat. Jeg stekte meg rett og slett karbonader med egg til, som jeg inntok på to brødskiver med sprøstekt løk og smør. Derefter ble det en rolig stund i godstolen i stuen med Stavanger Aftenblad, kryssord og svart kaffe. Jeg tror jeg sovnet en stakket stund der jeg satt, men så ringte telefonen og da sov jeg i alle fall ikke mer. Quindemennesket i andre enden ville selge meg et abonnement på Dagsavisen, men da sa jeg kort og konsist nei takk og kastet på røret - og det så det smalt! Jeg er klar over at papiravis-salget er på synkende kurs, men når du ringer til enslige og giktbrudne quinder en lørdag eftermiddag vitner det om desperasjon av tåpelig karakter, ganske enkelt.

Lørdagsaftenen gikk ellers fredelig for seg. Jeg skjenket min virile nabo en tanke der jeg satt med kaffekoppen og kikket på NRK-kanalene og TV2 om hverandre. Jeg humret for meg selv og forestilte meg hvorledes naboen og Frits antageligvis vandret hvileløst frem og tilbake på saunen i hovedstaden, uten å dulte borti andre enn en og annen korpulent og desperat Oslo-mann. Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å informere naboen om advarselen fra den pensjonerte sykepleieren i gamle Siam. Han skrev nemlig til meg her forleden dag at jeg burde informere den skallede om at poppers og viagra ikke bør kombineres da det kan føre til den visse død. Jeg kastet meg på telefonen, men fikk naturligvis ikke svar. Dog telefonerte han meg heldigvis tilbake noget senere på aftenen og da fikk jeg overbrakt det jeg hadde på hjertet, samtidig som jeg fikk bekreftet at han ennu ikke var død. På det stadiumet av aftenen var de to ringrevene akkurat på hotellrommene sine hvor de skulle kle seg om og innta noget brunt brennevin, før de efterhvert skulle rusle bortover mot London Pub, som de mente skulle ligge i gangavstand fra hotellet.

Selv leste jeg en hel del utover aftenen, stort sett i en biografi om Dronningmoren, men jeg gikk også grundigere igjennom de tre siste utgavene av Stavanger Aftenblad. Jeg bevilget meg en kopp med eggelikør før sengetid, men det var til gjengjeld alt man smakte innenfor alkohol-sjangeren denne helgen. Jeg var også en tur på internett, blant annet innom Facebook, også leste jeg om prinsesse Birgitta av Sverige på internett, som nu ser ut som en sviske. Hun, som har vært veldig opptatt av helse gjennom hele livet, ser nu eldre ut enn alle de tre søstrene sine. Slik en elendighet... Og hun er ennu ikke 80 år! Det skjedde ellers intet og atter intet å berette om.

Søndag formiddag følte jeg meg noget uggen og sov frempå. Jeg sto ikke opp før klokken var nærmere 10.30 og kjente straks at jeg antageligvis var i ferd med å brygge på et eller annet. Jeg inntok en god kopp varm te til frokosten, som ellers besto av kulurmelk, et knekkebrød med sild og majones samt en skrive med kokt egg og salt og pepper på. Jeg avsluttet med å kaste innpå en hel appelsin, men efterhvert som formiddagen gikk over til eftermiddag ble det stadig klarere for meg at jeg trolig hadde pådratt meg et eller annet virus i skrotten. Tidlig på eftermiddagen la jeg meg nedpå på sofaen i stuen og dormet et par timers tid. Jeg sto så opp og gjorde kort prosess og varmet meg ganske enkelt en boks med erter, kjøtt og flesk til middag.

Ved 17.00-tiden reiste jeg til flyplassen for å hente de virile herrene, som landet omtrent på den tiden. Jeg orket ikke å motta fullstendig rapport fra helgen, men lot til å få forståelsen av at de var i ferd med å legge bak seg en vellykket helg. Jeg kjørt hjem Frits, før naboen og jeg kjørte for å parkere i Torfæusgaten. Jeg beklaget meg ovenfor naboen og informerte han om at jeg ikke følte meg helt i slaget og at det således var best om jeg gikk rett til sengs, noe han naturligvis forsto. Rett til sengs gikk jeg også, i alle fall nesten og da sov jeg faktisk til klokken var omkring 08.15 i går.

I hele går følte jeg meg noget elendig. Gikk for det meste rundt og hostet og harket og kjente på muskelsmerter og hodepine. Jeg sov et par timer utpå eftermiddagen i går også, og da jeg spiste sørget jeg for at det jeg inntok var sunt og næringsrikt. Jeg spiste f.eks. en appelsin ved frokosten, tok dobbelt "dose" med tran og spiste laks med kokte poteter og brokkoli til middag. Jeg telefonerte min søster Sissel for å rapportere om elendigheten og fikk da vite at hennes ektemann, Kjell, også er syk med influensa-symptomer, og der i gården er det virkelig ille når det først tilstøter sykdom. Kjell legger seg til sengs bare han kjenner at det kribler i halsen! Selv aner jeg ikke om det er influensa jeg har pådratt meg, men at enkelte av symptomene jeg har er temmelig like er det liten tvil om. Og det går visstnok ganske kraftig influensa her i byen nu for tiden, så man får bare vente og se hva fremtiden bringer. Skulle jeg plutselig slutte å poste innlegg her inne kan det antas at jeg døde av influensa, slik så mange eldre gjør... I så fall kan man sikkert besøke gravsteinen min på Eiganes gravlund, utpå forsommeren. Jeg gjøres da best ære på ved at man tar og knuser en ølflaske eller en annen flaske med alkoholholdig fluidum mot gravsteinen og lar innholdet synke nedover mot mitt avdøde legeme.

I dag har jeg sovet lenge og ellers lest i bøker og aviser. Jeg pleier mitt helbred så godt jeg kan.

I helgen har man også hygget seg med lesestoff i anledning høstens presidentvalg, men naturligvis sporet man raskt nok av og havnet på et "blindspor", som riktignok viste seg å ble svært så interessant å lese om. Det viser seg nemlig at det finnes flere nerder der ute i den store verden og en av disse har tatt seg bryet med å undersøke og skrive om de 7 (av hittil i alt 44) amerikanske presidentene som opplevde å fremdeles ha sin far i live i det de ble valgt til president. Til glede for mine kjære lesere har jeg funnet det for godt å dele denne informasjonen med dere. Man starter kronologisk:

1) John Quincy Adams (1767-1848), USAs president fra 1825 til 1829, opplevde å ha sin egen 90 år gamle far i live da han som 58-åring ble valgt. Faren, John Adams, som selv hadde vært president i årene 1797-1801, døde i 1826.

2) Millard Fillmore (1800-1874), USAs president fra 1849 til 1853, opplevde ikke bare at faren var i live og ved god helse da han ble valgt. Da han gikk av 4 år senere var fremdeles gamlefar, Nathaniel Fillmore, en gikt-fri og sprelsk mann. Datidens amerikanske presse interesserte seg svært så meget i den gamle mannens gode helse, og gamlefar nøt godt av å være noget i søkelyset. Først i mars 1863, 91 år gammel, fant han det for godt å vandre heden. Sønnen arvet ikke farens sterke helse og døde av slag, 74 år gammel.

3) Ulysses S. Grant (1822-1885), USAs president fra 1869 til 1877, hadde fremdels sin 75 år gamle far i live da han ble valgt av det amerikanske folket, dog overlevde ikke faren sønnens presidentperiode. Han døde i 1873, i sitt 80. år. Ulysses selv fikk kreft og ble bare 63 år.

4) Warren G. Harding (1865-1923), USAs president fra 1921 og frem til sin død i 1923, opplevde også den store æren det er å ha sin far til stede ved innsettelsen som president. Dog hadde ikke Warren helsen på sin side og døde av et hjertetilfelle under en reise i San Fransisco, bare 57 år gammel. Gamlefar George Tryon Harding var da fremdeles i live, og det var i farens hus at presidentens kiste efterhvert havnet, og tusenvis av mennesker kom til huset for å ære den avdøde presidenten, før kisten senere ble gravlagt i Harding Memorial Park i hjembyen i Ohio. I tiden efter sønnens død nøt gamlefar et godt forhold til sin svigerdatter, men så (i 1924) døde også hun, 64 år gammel, og elendigheten var herved komplett. George Tryon Harding selv gikk bort i 1928, 84 år gammel.

5) Calvin Coolidge (1872-1933), USAs president mellom 1923 og 1929, var 51 år da han ble president og faren på 78 år var i aller høyeste grad involvert i datidens store hendelse. P.g.a. president Hardings uventede bortgang ble visepresident Calvin Coolidge president mens han oppholdt seg hos faren i Vermont, og det var far selv som på stående fot måtte lede sønnens edsavleggelse i kraft av sitt beskjedne embete som notar. Tidlig på natten ble gamlefar vekket opp av spetakkel på trammen og i døråpningen fikk han levert et telegram av et bud med dødsbudskapet. Far gikk selv opp i annen etasje for å vekke sønnen og svigerdatteren og edsavleggelsen foregikk i farens stue samme natt. John Coolidge døde i 1926, 81 år gammel. Calvin Coolidge fikk blodpropp på hjertet og gikk bort temmelig hastig, allerede som 60-åring.

6) John F. Kennedy, USAs president mellom 1961 og frem til han ble skutt og drept i 1963, hadde en sprek 72 år gammel far i live da han ble valgt av folket, men ved begravelsen var faren allerede en slagen 75-åring i rullestol. Faren, som het, Joseph P. Kennedy, levde dog helt til 1969 og ble 81 år. John F. Kennedy ble bare 46 år.

7) George W. Bush, USAs president mellom 2001 og 2009, var 54 år da han ble valgt. Faren, George Bush sr., var da 76 år og selv tidligere president. I dag er George W. Bush 69 år gammel, mens gamlefar på 91 år er mer eller mindre helseløs og avhengig av rullestol p.g.a. Parkinson sykdom og generelt svekket helse relatert til høy alder. Sønnen er ved god helse, men har vært hjerteoperert.

Takk for oppmerksomheten!

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter