torsdag 3. mars 2016

Man leter efter forsvunnet bok, Tastaveden skole, bilulykke, naboen er rar, Derrick, Anne-Grethe, utlest bok, man treffer Turid, semulepudding, telefonering, dokumentar, spasertur m.m...

Godtfolk!

Mandag aften skjedde det ikke stort å skrive om, så jeg lar det bli med å fortelle kort og konsist at aftenen ble tilbrakt i sofaen i stuen med fjernsynet på og kryssord og broderier i fanget om hverandre.

Tirsdag formiddag gikk jeg ens ærend bort til Misjonsveien og tok buss nummer to til min gamle arbeidsplass på Tasta for å hilse på gamle kolleger og for å lete efter bind en av "Historien om Norge", det bindet som høyst mystisk har forsvunnet fra bokhyllen min i stuen. Det ble et gledelig gjensyn med opptil flere gamle kolleger. Jeg kom mitt i en undervisningstime og rakk således ikke å få hilst på alle sammen, men de som hadde planleggingstid eller bare satt i sofaen med kaffekoppen og dagens aviser fikk jeg slått av en prat med. Man spurte også efter min skallede nabo og jeg kunne forsikre dem alle om at vi to gamle pensjonistene i Torfæusgaten har det utmerket og nyter hver en dag uten plikter og kjas og mas fra skoleverket. Jeg kunne på det sterkeste anbefale dem alle raskest mulig å tre inn i pensjonistenes rekker. Thorbjørn, som er 63 år, innrømmet sågar at han seriøst er inne på tanken om å gå av efter dette skoleåret, men at han ennu ikke har bestemt seg. Og han ga meg munnkurv! At han begynner å bli lei av det han driver på med, kan jeg godt forstå. Han underviser nemlig i matematikk, kjemi og fysikk, akkurat som min skallede nabo gjorde.

Dessverre fant jeg ikke nevnte bok, verken på arbeidsrommet, i bokhyllene på lærerværelset eller i biblioteket. Meget irriterende! Jeg forklarte mine kjære x-kolleger om grunnen til mitt nærvær og da fikk jeg naturligvis fritt leide inn på alle rom! Det var en deilig følelse å gå ut fra skole-området igjen. Rart å tenke på at jeg arbeidet der i såpass mange år...

Jeg gikk innom Prix på veien hjem og kjøpte noen småting som jeg hadde glemt å kjøpe dagen før, blant annet hvetemel og buljong på glass. Mens jeg var inne og handlet kolliderte to biler rett utenfor butikken, akkurat i krysset mellom Misjonsveien og Stokkaveien. Heldigvis gikk det bra med begge sjåførene, men bilene bar preg av sammenstøtet. Det var en kunde i butikken, som hadde kommet inn efter meg, som gjorde meg oppmerksom på hendelsen utendørs. Selv hadde jeg ikke hørt noen ting, men så er jeg da også en mer eller mindre døv blindebukk i livets aller bitreste høst. Før jeg rakk å spasere vekk fra området med bæreposen og vesken i hendene ankom det en politibil, og flere andre biler hadde stoppet opp for å hjelpe til eller bivåne elendigheten.

Selv spaserte jeg hjem via vestdelen av gravlunden og så innom gravene til foreldrene og besteforeldrene mine når jeg likevel var ute og gikk. Jeg ringte på hos naboen for moro skyld og informerte han om at jeg hadde vært på Tasta og hilset på våre gamle kollegaer, og da lurte han på hvorfor i all verden jeg hadde vært der? Maken til tullebukk! Selv har han oppført seg som en eremitt efter at han gikk av for aldersgrensen og har ikke så godt som vært innom sin gamle arbeidsplass en eneste gang. Jeg spurte han hva han syslet med og da bare gryntet han noe om at han ikke var helt i slaget, så jeg ruslet inn til meg selv igjen ganske fort. Jeg laget meg hjemmelaget ertesuppe til middag og kastet innpå så meget at jeg derefter måtte sove middag på sofaen en hel time.

Middagen ble inntatt ganske så tidlig, så da jeg ble sittende å kikke på en gammel reprise av Derrick mellom 17.00 og 18.00 ble jeg så sulten da jeg satt med kaffekoppen at jeg måtte smøre meg en brødskive med smør og bringebær til, og det til tross for at jeg også inntok et kringlestykke. Da Derrick-episoden var over - og den var for øvrig ganske så spennende, denne gangen - kokte jeg opp en kjele med semulepudding og laget meg hjemmelaget rød saus, som jeg efterhvert fikk satt til kjøling nede i potetkjelleren. Før leggetid fikk jeg ryddet plass i kjøleskapet til puddingen og sausen, men jeg måtte kaste en pose med fiskekaker for å få plass, men den hadde gått ut på dato og var for gammel i alle fall.

Min søster Anne-Grethe kom innom for en snarvisitt tidlig på aftenen. Hun fortalte meg at hun var på vei hjem fra en Syvenedagsadventist-venninne på Randaberg og at hun i den anledning ville se om "det sto til liv" med meg. Som vanlig hadde hun hastverk og satte seg nedpå bare en halvtimes tid, muligens i tre kvarter, men så måtte hun fare videre. Jeg synes det er trivelig at hun stikker innom, selv om hun ikke har ro i kroppen til å sitte lenge. Dog var hun likedan da mor ennu levde. Om hun skulle innom mor og meg var det aldri lenger enn en halvtimes tid, som regel, i alle fall under en time. Hun stakk som regel hodet innom kammerset for å hilse på mor, før hun så satte seg på en kjøkkenstol for å høre om jeg hadde nytt å berette. Hun pleide å sette seg på den stolen som sto (og fremdeles står) inntil kammersveggen, aldri på en av kjøkkenstolene ved kjøkkenbordet. Hun gjorde det samme på tirsdag. Merkelig... Det er akkurat som om hun føler at hun kommer på ordentlig besøk hvis hun setter seg til rette ved kjøkkenbordet, men at hun bare er på snarvisitt og når som helst kan reise seg for å gå når hun sitter på den andre stolen. Det som var så dumt med dette når mor ennu levde var at mor kunne se kjøkkenbordet fra sengen på kammerset, men når Anne-Grethe satt på den stolen som var lent inntil kammersveggen kunne ikke mor se henne. Det kunne skje at mor spurte både 3 og 4 ganger om Anne-Grethe hadde reist igjen fordi mor ikke kunne se henne, samtidig med at hun hørte noget dårlig de siste årene. Dette irriterte Anne-Grethe, som mente at mor kjaste og maste, men som jeg sa til henne så mang en gang så kunne det hele unngås ved at hun tok plass ved kjøkkenbordet, hun så vel som "normale" folk.

Tirsdag aften leste jeg ut "Svøm med dem som drukner" og nu må jeg finne meg et nytt lese-prosjekt! Jeg kan på det varmeste anbefale Lars Myttings roman til alle leselystne sjeler her i dette land. Boken er meget bra skrevet og full av interessante og uforutsigbare hendelser. Dessverre må jeg holde meg for god til å røpe for meget av handlingen i boken, men jeg kan jo røpe at deler av den finner sted i et land for den frankofile leser. Jeg tror jeg leste i nesten tre timer for å komme til endes, tirsdag. Jeg startet nede i stuen og endte opp med både bok og tyggetobakk i sengen, og da jeg omsider kunne klappe sammen boken var det godt og vel over midnatt!

I går skjedde det ikke noe spesielt å skrive om på dagtid, i alle fall ikke før utpå eftermiddagen. Klokken 14.00 hadde jeg avtale med Turid om å innta varmlunsj på restauranten Akropolis ved siden av kulturhuset, nærmere bestemt i en gate som heter Sølvberggaten. Akropolis har holdt til i de lokalene i en årrekke, i alle fall i over 20 år. Vi møttes på Domkirkeplassen og gikk i følge til Akropolis. Der bestilte jeg gresk lasagne, mens Turid gikk for en rar rett med kjøttboller, pasta og grønnsaker. Vi ble førnøyde med maten begge to, men servicen er alltid noget middelmådig på greske og italienske spisesteder. Det er akkurat som om greske og italienske menn ikke kan kunsten å smile. Det virker som om de har en hel del raseri og aggresjon i kroppen, som hindrer dem fra å være hyggelige på det nivået en norsk kelner ville vært. De greske herrene raste frem og tilbake og fra kjøkkenet kunne man høre vill og nærmest hissig roping. En av kelnerene bak en bar i lokalet gestikulerte også temmelig heftig, men jeg antar at det er den greske væremåten som bare er sånn.

Vi ble sittende i over en time på Akropolis før vi så ruslet oss en tur rundt omkring i gatene i sentrum. Vi gikk blant annet til Nytorget og tilbake og gjennom Kirkegaten. Vi gikk forbi Valbergtårnet, gjennom Skagen og forbi HoT Open Mind og over det gamle torget, som i lang tid nu har vært uten torghandlere. Det er rart å se forholdene utenfor byens skeive nattklubb på en gjengs eftermiddag i fullt dagslys. Da er det ingen virile herrer å se der, ei heller utagerende quindemennesker i skinnjakke med sigaretten i hånden. Lokalet så helt mørkt ut, så jeg antar at ingen av innehaverene oppholdt seg der nede. Turid og jeg tok efterhvert farvel ved domkirken, omtrent på samme sted hvor vi møttes.

Vel hjemme i villaen igjen slappet jeg av ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe samt noget semulepudding og rød saus. Senere på eftermiddagen og mot aftenen kikket jeg på Derrick, efterfulgt av Dagsnytt 18 og Dagsrevyen. Jeg telefonerte ellers en hel del i går aften, både til mine søstre Sissel og Bente på østlandet og til Hildegunn. Sistnevnte fortalte om en slitsom helg på sykehjemmet og at hun har tatt på seg en ekstravakt nu i aften, men at hun ellers ikke har planer om å jobbe mer enn den ene vakten, denne uken. Jeg refererte fra helgens tur til HoT Open Mind og fra Akropolis-besøket samme dag. Mine søstre hadde ingen store nyheter å komme med, men Bente antyder at hun har lyst til å besøke meg en helg i vinter eller vår. Sissel ble jo værende her meget lenge da hun kom nu i vinter, men Bente har det med å være her noget kortere når hun kommer. Bente informerte meg om at hun hadde møtt min datter på en kafé her forleden dag og kunne berolige meg med at alt er vel med både henne og hennes barn samt at hun visstnok ikke bærer så meget nag til meg lenger. Den som lever får se hvor den historien ender...

Jeg så opp igjen en nesten to timer lang dokumentar om livet til den britiske Dronningmoren før jeg la meg i går. Den dokumentaren er meget interessant fordi Dronningmoren selv er intervjuet om sitt private slott, Castle of Mey, og Dronningmoren lot seg ellers aldri intervjue. Ut i fra utseende på Dronningmoren vil jeg anta at intervjuet er fra 1970-tallet eller senest omkring 1980. Dronningmoren gikk til innkjøp av Castle of Mey i 1952, efter at hun hadde blitt enke den vinteren. Slottet var forfallent og det lå planer om at det skulle rives. Dronningmoren oppdaget det falleferdige slottet ved en tilfeldighet under en kjøretur den sommeren og endte opp med å kjøpe både slottet og den omkringliggende eiendommen. I løpet av de neste 12 årene klarte hun å få satt slottet i beboelig stand og tilbrakte derefter hver eneste høst flere uker av ferien sin der oppe i nord-øst Skottland. I dag er det prins Charles (67) som eier slottet, efter at hans bestemor testamenterte det til han.

I dag har jeg vært friluftsmenneske og spaserte meg en lang tur i Sørmarken, nær universitetsområdet oppe på Ullandhaug. Jeg lånte bilen til naboen til og fra, men spaserte i en time og et kvarter inne i skogen sør for Ullandhaugtårnet. Det gjorde godt for både kropp og sjel. Det var ganske mange andre som var ute i samme ærend, både folk med hund, ektepar og travle joggere. Det er alltid mange som ikke er på jobb midt på dagen en vanlig ukedag. Merkelig! Det var jo ikke slik i hine hårde dager. Det har ellers ikke skjedd noe verdt å skrive om i dag, i alle fall ikke ennu.

Man gratulerer ellers Sverige med prins Oscar Carl Olof, kronprinsesse Victorias sønn, som i går kom til verden i Stockholm!

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter