tirsdag 4. oktober 2016

Kalas i helgen og mere til.

Godtfolk!

I dag har jeg valgt å avbilde en hittil ukjent super-hundreåring, Amelia Schmidt fra Iowa, USA. Hun døde i februar 1986, 110 år og 163 dager gammel. På bildet er hun 109 år.

Hun var født som Amelia Duttmann av foreldre som ble henholdvis 90 og 83 år gamle. Amelia levde et normalt liv i Iowa og var heller ikke meget i avisene p.g.a. sin høye alder. Ektemannen døde da han var i 50-års alderen, men da kunne Amelia søke trøst i barn, barnebarn og senile foreldre. Datteren døde i 1980, 81 år, mens sønnen levde helt til 1998 og ble 97 år.

Fredag var jeg på Madla Amfi og handlet inn matvarer på Mega for over 600 kroner, inkludert noget godt å ha på bordet til lørdagens drikkegilde. Jeg lånte bilen til naboen, men måtte levere den tilbake innen klokken 11.00 fordi da skulle han kjøre for å hente Frits og legge kursen mot hovedstaden. Jeg fikk altså ikke låne bilen hans, denne gangen. En bil kan ikke være på østlandet og vestlandet på en og samme tid. Det dårlige været med regn og atter regn fortsatte. Det er lenge siden det har kommet slike nedbørsmengder her i Stavanger!

Jeg tilbrakte fredagen ellers med å gjøre unna forskjellige huslige sysler. Gulvvask, støvsuging, rydding og klesvask var blant pliktene som sto på tapetet. Det er viktig at det ser noenlunde presentabelt ut her når man skal ha gjester. Jeg fikk telefon fra Tove Johs-Castell, som gjerne ville stikke innom en snartur for å vise frem noget nytt hun har skrevet, og hun dukket opp sånn omkring klokken 18.30. Hun ble ikke værende mer enn en halvannen times tid, men jeg rakk å servere henne kaffe og kringle. Jeg leste gjennom skriveriene hennes og godkjente det for allmennheten å lese. Så får man se om hun får det utgitt efterhvert. Ellers leste jeg en del utover aftenen, kikket på NRK og tilbrakte noget tid ved computeren i annen etasje. Og slik forløp fredagen.

Lørdag stullet og stelte jeg i villaen, men sov frempå og inntok nok ikke frokost og kaffe før nærmere 10.30. Jeg gikk med en slags følelse av lett stress og spenning i kroppen hele dagen, ganske sikkert fordi jeg gledet meg til kalaset jeg skulle være vertinne for. Jeg fikk beskjed på telefonen fra Turid om at Heidi ville komme og det var jo hyggelig. Jeg kledde meg godt og gikk meg en spasertur så langt som ned til Løkkeveien og opp igjen midt på dagen, men eftermiddagen tilbrakte jeg innomhus. Jeg stekte meg ørret ved 16-tiden, kokte poteter og spist meg godt og mett. Jeg raspet en halv gulrot til ørreten, men kunne sikkert vært rausere med grønnsaker. Jeg saltet og pepret ørreten godt for da smaker den best. Efter oppvasken bevilget jeg meg en god halvannen times hvil på sofaen, men så var det klart for å være kalasvertinne.

Mens jeg ventet på at gjestene skulle toge inn ble jeg sittende på computeren min og kom da tilfeldigvis innom en artikkel fra i sommer laget i anledning at Olivia de Havilland fylte 100 år. Intet mindre enn fantastisk! Søsteren, Joan Fontain, ble jo 96 år og de var begge meget kjente og flinke skuespillerinner. Dog er det nu naturligvis såpass mange tiår siden de var i full aktivitet i Hollywood at det knapt nok finnes andre igjen enn undertegnede og herren der nede i gamle Siam som erindrer damene.

Hildegunn, Jarlfrid, Turid og Heidi ankom omtrent samtidig, omkring klokken 19.45. Hildegunn og Jarlfrid hadde spleiset på en kasse med pils, mens de to andre quindene hadde med seg litt forskjellig fluidum. Selv hygget jeg meg med både kaffe og hjemmebrent, i forskjellig styrkeforhold fra kopp til kopp, samt noget eggelikør fordi jeg også liker noget søtt etter sterke munnfuller.

Jeg klarte å få til et meget vellykket vorspiel, denne gangen. Vi nådde nærmest gamle høyder; om ikke helt, så i alle fall nesten. Min virile venninne fra Saxemarken drakk seg rett og slett snydens full - og det før klokken hadde slått 23.00! Ikke det at overstadig berusede quindemennesker i sofaen er et krav for å få god stemning i villaen, dog skal det sies at det blir ekstra stemning og fart i sakene når en eller flere leder an mot galskapen. Av og til er det festlig nok å bivåne at andre får i seg for meget. Jarlfrid forsøkte å unnskylde Hildegunn med at de to gode venninnene hadde startet opp med lett pilsing i leiligheten på Saxemarken allerede ved 17.30-tiden, i forbindelse med at de nøt middag sammen. Turid mente ikke at det var en spesielt god unnskyldning, men jeg anser det som en forklaring god nok.

Jeg fikk lov til å sette på en samle-cd med røff countrymusikk sunget utelukkende av quinder. Det er svært mange flotte og flinke quinder som synger på den cd-en, inkludert Tammy Wynette, Tina Turner, June Carter, Lynn Andersen, Loletta Franklin og Dolly Parton. Hvis jeg får lov til å hygge meg til favorittmusikken min trenger jeg langt mindre fluidum for å oppnå god stemning i skinn og sinn enn hvis jeg må høre på f. eks. feminin homsemusikk, hardrock eller opera. Ikke forstår jeg at noen kan oppnå ekstase ved å høre på "Rosa helikopter", "It's raining men" og Morten Abel-fjas, men dem om det.

Jeg spurte Hildegunn om hun trives der oppe på Ullandhaug - hun har jo begynt å vaske vekk dritten efter de lærde - og hun påstår at hun har det greit, men at hun godt kunne tenkte seg flere kolleger med bakgrunn fra Norge. Enkelte av de utenlandske quindemenneskene hun arbeider sammen med arbeider visst best alene og blir raskt stresset og gjør en dårligere jobb hvis de blir bedt om et eller annet. De forstår sikkert verken opp eller ned, disse toskete vaskekjerringene fra Sovjet. Hun har også en kollega fra Vietnam, som er både hardtarbeidende og strikt, men som ikke forstår et eneste norsk ord. Det hersker således en viss frustrasjon på Ullandhaug for tiden!

Jeg skal ikke referere mer fra kalaset i Torfæusgaten, men vi havnet ute på byen, hos herrene Hugo og Tomas, og jeg antar at både mine faste lesere og gjesteleserene mine ønsker rapport derfra. Det er ikke så rent sjelden at det er til tider full rulle der i Skagen og helgen var intet unntak. Hildegunn og Jarlfrid forsvant relativt raskt efter ankomst i fra oss andre, dog så vi et og annet til de nu og da. Heidi satt lenge og talte med Turid og meg, men så reiste hun seg for å tale med diverse andre quinder, som efterhvert hadde ankommet. Turid og jeg kjøpte oss hvert vårt glass efter vi hadde funnet oss et bord, hvor det bare satt en person fra før av, men han sa vi var velkomne.

Jeg talte forresten noget med denne unge, stramme mannen, som presenterte seg som lektor med opprykk (sikkert for å være noget festlig), hvorpå jeg raskt repliserte at jeg selv er pensjonert adjunkt med alt for mange års erfaring fra skoleverkets kjas og mas. Jeg mener at han sa at han het André og jeg tror nok naboen hadde falt for han, hadde han vært til stede. Dog fikk jeg inntrykk av at lektoren speidet efter yngre folk, så naboen hadde nok ikke fått napp. Jeg tror forresten han kan ha vært over 30 år, og det er litt for gammelt for den skallede. Tro det eller ei.

Jeg glemte igjen lighteren min i villaen, men det skulle vise seg å ikke være så dumt. Lån av lightere er nemlig en isbryter av de sjeldne og fikk meg i tale med mangt et kjent og ukjent fjes utenfor inngangen. Jeg tok hele tre sigaretter på rad mens jeg talte med Nina, som refererte meget fra sin elendighe psykiske helsetilstand. Jeg observerte også Sissel og Anki, som jeg også vet har sitt å stri med, dog ble det der ikke mer en hei og hade i forbifarten.

Jeg registrerte at det var en av de bedre nettene på HoT Open Mind. Til og med de røffe fistekvinnene fra Sauda var i lokalet, det samme var Elisabeth, Elin, Laila, Unni, Bente og Michelle. Og mange yngre og flotte jenter. Jeg observerte også Einar, Johan, Tore, Arne Morten, Odd, Kjetil, Morten og Helge. Og sikkert flere kjente. Det er påfallende hvordan enkelte herrer alltid er til stede i lokalet, hver fredag og hver lørdag året så langt det er!

Turid og jeg menget oss ikke så meget med godtfolk, med unntak av da vi var ute og inhalerte tobakk. Dog hygget jeg meg stort med Turid og de få andre man talte med i lokalet. HoT Open Mind er virkelig et hyggelig sted for oss skeive. Det skal med rette bli sagt!

Hildegunn og Jarlfrid sporet opp et nachspiel i Brønngaten ved 02.15-tiden og ønsket at Turid og jeg også skulle bli med, dog takket vi høffelig nei. I stedet ble vi sittende å småprate oss i mellom til klokken begynte å nærme seg 03.00. Heidi kom også til bordet vårt sent på natten og satte seg ned mer eller mindre permanent - hun liker best å vandre rundt i lokalet og tale med kjentfolk på den måten. Jeg avsluttet med stil og bestilte meg en drink (som jeg ikke husker navnet på, men den smakte fortreffelig) omkring 02.30, som jeg inntok med sugerør. Siste turen ut for å røyke gjorde jeg unna alene, men jeg var langt i fra alene der ute. Det sto sikkert 10 andre og hygget seg med tobakk der, dog for det meste unge og ukjente folk, men man hilste på Morten fra FRI.

Det ble ikke nachspiel for mitt vedkommende. Turen hjemover gikk alene og til fots. Hva angår søndagen så forløp den uten noget spesielt å berette om. Man sov lenge, nesten til midt på dagen, og ellers holdt man seg innendørs og hygget seg med NRK, litteratur, brodering, noget føde og surfing på internett. (Helsen kunne vært bedre, men slik er det jo ofte dagen derpå.)

I går var man i butikken og brukte ellers dagen til å rydde og vaske noget efter helgens kalas. Jeg talte med Turid på telefonen, som takket meg for hyggelig selskap. Hildegunn har man ennu ikke hørt fra, men man regner med at hun har overlevd og at hun er opptatt med vaskejobben sin. Jeg bakte en sjokoladekake i går, som jeg spiste to store stykker av og det var nok ett for meget, for magen ble noget ugrei av all sjokoladekremen. Jeg frøs ned omkring 2/3 av kaken, mens resten ligger innpakket her på kjøkkenet. Til middag kokte jeg poteter, varmet opp erter, laget hjemmelaget brun saus og stekte meg kjøttpudding. Efter å ha vasket opp og fått kjøkkenet på stell efter middagslaging og baking la jeg meg nedpå og dormet en god halvannen times tid.

I går aften hadde man naboen over på aftensmat. Jeg disket opp med omelett (med biter av bogskinke oppi), godt brød, kulturmelk, kaffe og kaker. Vi nøt en hyggelig stund sammen mens jeg refererte fra helgens begivenheter. Jeg skjønte at han kom sent hjem i går for jeg observerte ikke bilen hans eller lyset på i huset hans verken på eftermiddagen eller om aftenen. Han hadde visst kommet hjem sånn omtrent i 22-tiden, mente han. Og han hadde kjørt bil, men det trodde han var siste gangen, for han ble meget trøtt av å kjøre så langt. Frits hadde kjørt et lite stykke på hjemveien, men han var usikker på kjøringen - uskikket også, humret den skallede - og hadde ikke kjørt mer enn noen mil. Selv fikk jeg vite et og annet fra gutteturen han og Frits hadde vært på.

De hadde ankommet relativt sent til hovedstaden fredag aften og hadde således valgt bort London pub og fyll den aftenen til fordel for en tur innom Hercules sauna. Denne saunaen er et nedslitt og falleferdig lokale i sentrum av Oslo, hvor gutter og menn, men absolutt flest menn opp i årene, møtes for å hygge seg i skjul av tussmørket. Lørdag hadde de vært noen timer hver for seg fordi Frits ønsket å avlegge en slektning på Opsahl en visitt. De bodde på samme hotell i sentrum, dog på hvert sitt rom. Lørdag aften hadde de startet med middag på en eller annen restaurant i sentrum, efterfulgt av fyll og full rulle på London pub, hvor jeg faktisk var innom selv på snarvisitt den foregående helgen. De hadde også vært innom et utested som kalles Elsker, som visstnok skulle ligge rett ved nevnte pub. Naboen sa at det var flest unge gutter å se på der.

Langt på natt hadde de to ringrevene rotet seg inn på Hercules sauna igjen og denne gangen var det så mange folk der inne i alle aldre at det hadde blitt rent for meget av det gode. Naboen humret godt da der han satt og smattet på pipen sin efter å ha inntatt aftensmaten mens han med glimt i øyet kunne røpe at han opplevde suksess under saunabesøket sitt. Heldigvis fikk jeg ingen røffe detaljer fra natten, ei heller ba jeg om den slags da verken jeg selv eller bloggens ærede lesere har godt det. Jeg er bare glad til at naboen i en alder av 71 år får oppleve noen gode år i livets høst før sykehjemmet og senere gravlunden kaller. Selv nærmer jeg meg stygt de 69 år og vil da gå inn i mitt 70. år!

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter