tirsdag 15. november 2016

Ekteparet Ingstad, angina-anfall, quiz, lest ut roman, anene til Glen, Sissel og Bente og Anne-Grethe, testament, naboen på kaffe, man slapper av m.m...

Godtfolk!

I dag har jeg valgt å avbilde ekteparet Ingstad, som i en årrekke var aktive innen arkeologi og historieforskning i Norge og det ringe utland.

Anne Stine var født på Lillehammer i 1918 og var datter av advokat Eiliv Moe (1889-1954) og Louise Augusta Lindemann (1886-1966). Hun var bare 17 år gammel da hun forelsket seg i den 18 år eldre juristen og forfatteren Helge Ingstad (født desember 1899). Efter flere års forelskelse ble de i 1941 gift. Helge var fra Nord-Trøndelag, men bodde i Oslo det meste av sitt liv. Faren, Olav Ingstad, ble 90 år gammel og ga sin sønn gode gener.

Det viktigste arbeidet ekteparet Ingstad gjorde var å bevise at vikingene faktisk "oppdaget" Amerika, 500 år før Christoper Columbus kom dit med sitt følge. Dette klarte ekteparet gjennom nitidige studier av gamle sagaer og historiebøker, utgravninger gjennom flere år og med støtte fra et nøye utvalgt team med folk. Ekteparet fant flere norrøne boplasser (bl.a. hustufter) i Newfoundland på 1960-tallet.

Den 6. november 1997 døde Anne-Stine stille og fredelig i sitt hjem i Oslo, 79 år gammel. Hun hadde den høsten vært kreftsyk og til slutt ebbet kreftene ut. De siste ukene lå hun til sengs i annen etasje og ektemannen på 97, snart 98 år, hadde vanskeligheter med å ta seg opp og ned trappene og så ikke så meget til sin døende hustru på slutten. Selv var han på denne tiden meget skrøpelig og benskjør, dog klar i toppen. Til tross for at han var så meget eldre enn hustruen - 18-19 år - hadde han ingen alvorlige helseproblemer de siste 20 årene av sitt liv, med unntak av alderdomsplager, mens hustruen led av så meget og mangt fra 60-års alderen av, blant annet et drypp i 1979. Helge Ingstad døde 29. mars 2001, 101 år gammel.

Ja, nu sitter man og hygger seg med en kopp eggelikør og noget tobakk og riktig nyter livet! Det er en vel forunt å leve godt mens en lever. Plutselig er man død og da er det for sent. Jeg hadde et lettere anginaanfall natt til mandag og det var mitt første anfall på nærmere 10 år, så jeg ble kjørt til legevakten av min skallede nabo og der fikk jeg noget tabletter for lidelsen, men slapp innleggelse. Jeg hadde mitt første anfall allerede i 2003, da jeg var bare 55 år gammel, den gangen forårsaket av stress og en røff livsstil med meget dram og sigaretter. Siden har jeg gått på tabletter, men en operasjon har aldri vist seg nødvendig da ingen av mine store og viktige årer rundt hjertet later til å være helt eller delvis tettet igjen.

Fastlegen min mener at enkelte av blodårene til hjertet mitt lider av "midlertidige krampetrekninger" og begge gangene jeg har vært innlagt for lidelsen (i 2003 og igjen i 2007) har sykehuset konkludert med at operasjon ikke har vært nødvendig, i alle fall ikke så langt. Dog kan jo ting forandre seg og i dag var jeg igjen hos fastlegen min - det er jo på sin plass efter en tur på legevakten - og han mener tiden nu er moden for at jeg igjen blir grundig undersøkt på sykehuset. Han lovet meg å bestille en såkalt henvisning til sykehuset i morgen den dag, men fant ingen urovekkende symptomer da han lyttet på hjertet mitt nu i dag. Jeg fikk dessuten økt opp dosen med tabletter noget. Jeg har stått på en type blodfortynnende medisiner i 13 år og fikk også utskrevet noen få nitroglyserin-tabletter av legen på legevakten i går. I dag fikk jeg resept på mer av de tablettene også, men de skal jeg kun bruke ved akutt anfall og de håper jeg at jeg ikke får flere av på aldri så lenge.

Anfallet natt til i går artet seg ved at jeg våknet med smerter i brystet og følte meg både kvalm og ør på en og samme tid. Jeg kjenkjente sporenstreks symptomene og selv om jeg vet at man sjelden faller død om av angina (som ikke er det samme som hjerteinfarkt) så ble jeg noget stresset. Jeg telefonerte min skallede nabo og resten er historie.

For å tale om noget annet enn sykdom og elendighet så kan jeg nevne at jeg laget en festlig quiz, som jeg publiserte på Facebook-profilen min søndag aften. Innen få minutter hadde både gamle Siam-farer Einar, Glen, Simon og Jon fra hovedstaden tatt quizen og siden da har ytterligere 10 personer hygget seg med festlige spørsmål fra min tilværelse og fra byens skeive miljø. Quizen består av spørsmål som de som kjenner meg godt eller er faste lesere av min ringe blogg bør kunne klare å svare på. Dog var det bare en av de 4 første som prøvde seg som kom over 70% korrekte svar. Mange har bommet på hvilken røff quinde som ledet LLH-Rogaland for omkring en knappe 10 års tid siden og mange tror visst at Turid er i arbeid som bartender, selv om jeg aldri har skrevet et eneste ord om det. (Hun arbeider ikke, har nesten ikke gjort det og akter heller ikke å gjøre det for fremtiden!) Mange holder heller ikke kustus på hvem som er sammen med hvem i vårt skeive miljø...

For øvrig tilbrakte jeg søndag aften nesten utelukkende foran computeren min. Jeg leste nettaviser, så en dokumentar på youtube om USAs kommende president og moret meg kongelig med å kommentere her og der på visse herrers gjøren og laten i helgen.

I går tok jeg livet med ro. Det gjør man jo efter et anginaanfall, men jeg leste en hel del og ble faktisk ferdig med Gunnar Staalesen-romanen jeg har holdt på med omkring en tre ukers tid. Da jeg var ferdig kastet jeg meg over internett og kunne til begeistring lese at moren til Gunnar Staalesen var hele 94 år gammel da hun døde i 2007. Bank i bordet! Snart tok jeg frem broderiet jeg holder på med og nu er det ikke lenge før jeg er ferdig. Planen er å ramme det inn og henge det opp på veggen til pynt. Det er nemlig et ganske stort broderi og fordi jeg har tatt det med ro og brukt god tid på broderingen er jeg temmelig fornøyd med hva jeg har fått til så langt. Interessen for brodering har gått i arv, for mor og mormor drev også en del med det. Min moster i hovedstaden, som vel er 86 år nu, driver også med det, men hun har klaget over at ingen av hennes efterkommere har hatt interessen for det.

Jeg telefonerte både Bente og Sissel i går - altså mine søstre - for å referere fra elendigheten og spesielt Bente lot til å bli noget bekymret. Hun mente faktisk at min datter burde underrettes om at jeg er dårlig, men da sa jeg nei takk og atter nei. Jeg vet at Bente har sporadisk kontakt med datteren min i hovedstaden, men jeg håper hun respekterer mitt ønske om å holde henne minst mulig oppdatert. Det er nu engang slik at det er hun og ikke jeg som har valgt å kutte all kontakt, og i slike situasjoner mener jeg at man heller ikke har rett på informasjon om verken det ene eller det andre. Har man valgt å holde seg unna så har man det og ferdig med den saken. Dog har jeg spøkefullt sagt til min skallede nabo at selv om jeg prinsipielt er i mot kremering så er det fristende å bli brent bare for så å få urnen sendt på døren til min datter i hovedstaden. Det hadde vært en passende hevn!

Jeg har forresten allerede skrevet et testament, selv om jeg bare råder over 1/3 av det jeg efterlater meg. 2/3 går jo uansett til mine barn, slik arveloven har bestemt, men den tredjedelen som jeg kan ha innflytelse over skal ikke gå til dem. Den tredjedelen skal deles likt mellom mine barnebarn, Turid og Kirkens bymisjon, d.v.s. at mine barnebarn skal dele 1/3 av den tredjedelen jeg råder over, at Turid får 1/3 av det jeg selv disponerer fritt og at resten skal gå til den gode jobben som gjøres i Kirkens bymisjon. Det er bare rett og rimelig at mine barnebarn får noen tusenlapper hver, det samme fortjener Turid, som lever sparsommelig på NAV-trygd. Min sønn i Tyskland har det godt økonomisk, det vites med rette, og heksen i hovedstaden burde ikke fått annet enn feiekosten i kjelleren og urnen, dog er det nu engang slik her i Norge at man ikke kan testamentere alt, så lenge man har efterkommere.

Jeg kokte meg poteter og laget meg hjemmelaget brun sauns til middag i går. Jeg varmet to medisterkaker fra fryseren i sausen og varmet dessuten noget erter til. Medisterkakene var hjemmelaget ved en tidligere anledning, så det ble en god middag. Jeg orket ikke å ha selskap av naboen i går, dog telefonerte jeg han for å informere han om at jeg ikke var død sånn et godt stykke utpå eftermiddagen. Selv om det ennu er noen uker igjen til jul hentet jeg frem eskene med julepynt i går og satte de klare inne på kammerset slik at det skal være enkelt å finne frem julepynten når julen står for døren. I år ønsker jeg å bake akkurat 7 slag til jul, slik tradisjonen er, men hvilke 7 slag er jeg ennu ikke sikker på, bortsett fra at jeg vet jeg vil ha sirupsnipper og pepperkaker. Naboen og jeg pleier å sage oss juletrær i nærheten av Ullandhaugtårnet eller i området mot Sørmarken og kommer nok til å gjøre det samme nu i år. Det er nok ikke helt greit at vi gjør det, men vi har i årenes løp spart tusenvis av kroner på at vi gjør det slik, dessuten har det efterhvert blitt en hyggelig skikk. Vi pleier å gjøre det omkring den 22. desember, senest lille julaften.

I dag var man altså hos fastlegen, som nevnt allerede. Herren der nede i gamle Siam er svært så sprek og går milevis i løpet av en uke, og her sitter jeg og har mer enn nok med å komme meg igjennom dagen uten å dø... I tillegg er han 3 år eldre enn meg, i sitt 73. år, så verden er sannelig min hatt urettferdig, dog ble jo foreldrene hans svært gamle begge to; faren knapt 87 og moren innpå 98. Jeg hadde også en mor som ble gammel - 95 år - men faren min døde av hjerteinfarkt da han var 67 og jeg antar at jeg har arvet hans dårlige hjerte.

Jeg inviterte naboen på kaffe og lunsj efter hjemkomsten fra legekontoret. Da disket jeg opp med ferskt brød, godt pålegg, banankake, sjokolade, kulturmelk og kaffe og både han og jeg kastet innpå til vi ble gode og mette. Vi lot praten gå om diverse homofile herrer; om 0ldboy, om Glen, om Einar og Einar, om Frits, om Hansemann o.s.v. Jeg kunne glede naboen med informasjon om herren Glen' opphav. Han røpet nemlig i en dannet samtale på Facebook i går at begge hans foreldre døde da de var tidlig i 60-års alderen. Dog ble hans mormor 98 år! Jeg er jo mer en gjennomsnittelig interessert i å høre om slekters gang, så jeg spør ofte mer enn hva jeg har godt av. Naboen mistet selv sin mor meget tidlig, men faren ble 84 og døde da naboen var 58. Nu er han jo 71 år.

Man har brodert i dag også, men ikke så meget lenge fordi min søster Anne-Grethe dukket opp sånn helt ut av det blå. Hun var noget arg over at hun måtte høre fra min søster Bente at jeg hadde vært dårlig igjen, men jeg beroliget henne med at ingen dør av lett angina, ei heller en giktbrudden 69-åring. Mormoren vår ble tross alt innpå 102 år. Anne-Grethe satte seg ned på en stol ved kjøkkenet, inn mot kammerset, og der ble hun sittende. Hun tok til og med salvieteen og kjeksen sin der, men jeg foretrekker å sitte ved kjøkkenbordet. Jeg tror hun ble beroliget da hun så at jeg var i full vigør, så muligens har min søster i hovedstaden overdramatisert en smule da hun røpet detaljer fra helsetilstanden min til Anne-Grethe.

I eftermiddag så jeg på "Døden på Nilen" av Agatha Christie, i den versjonen hvor David Suchet spiller Poirot, og nu skal jeg ha meg en lur før Dagsnytt 18 begynner.

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter